Speil speil på veggen der.

Hei!

I dag vil jeg skrive litt om selvbilde, eller speilbilde.
Hvem er det man ser i speilet? Hvem håper man å se? Og liker man det man ser?

Vi har mye fokus på kropp i samfunnet. Vi skal være trente, men ikke så trent at det ser dumt ut. Vi skal være slanke, men ikke så slanke at vi ser syk ut. Og vi kvinner skal ha former, uten at det går utover våre flate mager, store pupper som ikke henger, og faste romper uten cellulitter. Dette er det vi tror vi skal. Men hva er det egentlig som teller til syvende og sist?
Før lyttet jeg til denne stemmen som sa at jeg ikke var bra nok hver gang jeg så meg selv i speilet.
Jeg hang meg opp i tallene på vekta og tallene på lappen i klærne.
Så begynte jeg å trene, og kastet vekta. Jeg ville ikke lenger være tynnest, jeg ville være sterk. Jeg begynte å buldre (klatring uten sikring). Jeg fikk motivasjon til å trene meg sterk, ikke pen. Jeg innså at hvis jeg skulle klare den neste ruta i veggen, så måtte jeg spise for at kroppen skulle ha noe å gå på. Jeg fikk en ny kroppsidentitet: sunn og sterk.
Så kom den siste lange sykdomsperioden og jeg har ikke kunnet trene på et og et halvt år minst. Og selv om magen var flat, så var den flat av helt feil grunn. Jeg så meg selv i speilet og så en tynn svak person. Men her kommer poenget: jeg ble venn med speilbildet. Jeg øvde meg på å like det jeg så. Og selv om jeg ikke hadde den fysiske styrken jeg var vandt til så hadde jeg fortsatt en kriger inni meg. En kriger som var skadet, men som skulle opp igjen.
Så kom Illu, posen på magen. Plutselig var magen som jeg var vandt til og hadde brukt lang tid på å bli glad i, forandres for alltid.
Jeg måtte bygge opp selvtilliten på nytt. For hvis ikke jeg liker magen min som den er, hvordan skal noen andre gjøre det?
Jeg begynte å trene. Jeg trener fortsatt. Jeg trener på selvtillit og godt selvbilde.
Hver dag ser jeg meg selv i speilet, ser på den nye magen og blir vandt til den. Jeg liker det jeg ser, jeg har en fin mage, med en pose på. Posen definerer ikke magen min.
Men det skader jo aldri å gjøre posen til noe som passer meg litt bedre enn en grå kjedelig greie. Så jeg tegner på den. Så kan jeg gjøre posen til et plagg som passer stilen og humøret mitt.
"Men du kaster den jo om kvelden, så hva er vitsen?" tenker du kanskje.
Selv om ikke noen andre ser magen min hver dag, så vet jeg hva som gjemmer seg under klærne.
Jeg har en liten hemmelighet som ikke alle ser, og den hemmeligheten skal reflektere meg og min personlighet. Så da kan jeg bære posen med stolthet, skille den ut fra mengden av grå poser.
Vi har alle noe, et arr, flere arr, et merke her, en valk der osv. Vi må akseptere det og gjøre det beste ut av det.
 Så neste gang du ser deg i speilet, smil. Smil til deg selv hver dag. Det er veldig enkelt og veldig effektivt.

Tusj + fantasi = stomipose med personlighet

FORTSATT SJARM UTEN TARM

Magen min  oktober 2015

God jul, godt nytt år, god påske etc...

Jeg har våknet fra bloggdvalen min. Jeg beklager at det er lenge siden forrige innlegg, men heldigvis så er jeg min egen sjef så det spiller liten rolle.
Jeg skriver om sykdom, og sykdom er mye av grunnen til fraværet.

Etter forrige sykehusopphold i mai, så har jeg vært i en liten krig med min egen kropp.

Jeg ble satt på remsima (biotilsvarende), og den sluttet å virke i slutten av juli, hvis den i det hele tatt har virket. Jeg ble satt på humira, som settes subkutant (under huden) ved en sånn pennesprøytesak. Jeg tok to sprøyter hver 14 dag som jeg satte selv i magen. Den sluttet å virke i slutten av august. Men begge disse medisinene var immundempende og dette gikk jo ut over resten av helsa.

Tarmen ble altså værre og værre iløpet av sommeren og høsten. Jeg blødde hver dag, sprang på do av ingenting, hadde mye smerter som ble synlig i brennmerker på magen etter heftig varmeflaskebruk. Jeg var kvalm og hadde veldig lite energi. Men sommeren var fin tross alt :) jeg hang med venner, dro på hyttetur, dro på tre ukers ferie til Finland, og på spaniatur med LMF ungdom.

I juli sluttet jeg å spise. Fast føde funka bare ikke, det var for vondt, og resulterte bare i mer blod og mer smerter. Så jeg fikk næringsdrikker på blåresept som holdt meg i live. Næringsdrikker er godt det da, særlig de med sjokolade og cappucinosmak gikk ned på høykant. Men man kan ikke leve på slikt alt for lenge, og jeg tenkte på bacon konstant.

I september bestemte gastrolegen min og jeg sammen at det ikke var noe annet å gjøre enn å operere ut skjiten. Jeg hadde tenkt på operasjon siden mai, og ventet bare på at legene skulle konkludere med det samme da jeg hadde prøvd det som var å prøve av medisiner.
Lettelsen var et faktum og operasjonsdatoen ble satt til 26. November 2015.
Jeg brukte høsten på å tenke, krangle med meg selv, bekymre meg for alt man bekymrer seg for osv. "Hvordan kommer operasjonen til å bli? Hvor vondt er det etterpå? Kan jeg dø? Hvordan vil jeg se på meg selv? Kommer noen til å finne meg attraktiv igjen? Kommer vennene mine til å skjønne alvoret? Vil de synes det er ekkelt? Hvor lenge må jeg vente med å leve igjen?" - bare et lite utvalg surr som befant seg inni meg før 26. November kom.

Og så kom den. Dagen det skulle skje. Jeg hadde tømt tarmen med klyster og fastet, noe som hos meg selvfølgelig betød at jeg ikke sov et sekund den natten.
Mamma og meg dro i vei, og det var ikke før jeg hadde fått på operasjonsklærne og blitt kjørt inn på forberedelsesrommet at frykten kom. Frykten for det ukjente.
Anestesien kom inn og satte epidural på meg, og trodde jeg var 15 år. Jeg humret godt i skjegget da hun gjettet seg oppover til 17 før jeg tilslutt sa at "jeg er 25 jeg".
Og så kom den, epiduralsprøyta. Den skulle settes i ryggen, Jeg er aldri redd sprøyter, men dette var noe annet. Smerten og det at jeg ikke kunne se at den gikk inn, pluss søvnløs natt og all frykt jeg hadde skjøvet vekk, alt kom på en gang.

Så ble jeg kjørt inn på operasjonsrommet, fikk narkose i armen og talte vel ned til 96 før jeg forsvant.
Jeg drømte at de opererte, og at jeg frøs.
Så våknet jeg på recovery. Operasjonen tok vel en halvannen time.

på recovery, etter at oksygenen ble koblet fra

Jeg var glad, men litt ukomfortabel. Astmaen hadde selvfølgelig forverret seg iløpet av høsten og den fikk jeg nå merke. Jeg fikk noen halspastiller av en hyggelig sykepleier, og hostet opp dritten fra lungene det jeg var god for.

Så husket jeg det... Magen min! Jeg løftet på dynen i forventning, og der var den, posen, min nye livsledsager. Den var gjennomsiktig og full av blod, men den var der, og det var greit. Nå var det over, nå var det gjort. Endelig! Jeg var på recovery et døgn. Med slanger over alt, og måleapparater som peip i tid og utide. Det var så godt da de endelig koblet fra oksygenslangen jeg hadde i nesa. Nattevakta var veldig hyggelig og siden jeg var eneste pasient der den natten snakket vi lenge sammen, om hår. De var veldig begeistret for håret mitt siden jeg i oktober fikk box braids (slike små fletter i hele håret som nordmenn liker å kalle rastafletter :P )

Så hva har de gjort med meg? 

De har ved hjelp av kikkhullkirurgi fjernet hele tykktarmen, sydd igjen toppen av endetarmen og tynntarmen ble trekt ut på overflaten av magen gjennom et hull. Dette kalles ileostomi, fordi det er ileum som er lagt ut (siste del av tynntarmn). En plate limes på huden rundt stomien og en pose festes til platen over stomien. Nå er ikke endetarm i bruk, og fordøyelsesessystemet slutter i stomien, så posen samler opp det som til vanlig havner bakveien i do. Men siden jeg ikke har tykktarm til å suge opp væsken fra avføringen så er det som kommer i posen veldig løst, og når posen er full så åpner jeg den og tømmer den i do (mer om slikt i senere innlegg). Tynntarmsavføring er også annerledes fordi det fortsatt er masse fordøyelsesenzymer i den, og hvis det kommer på huden, etser det. Det svir og man får åpne sår. Det er derfor viktig at platen rundt stomien sitter godt. Jeg skifter platen hver 3. dag og posen skifter jeg hver dag. Det er et luftfilter med kull øverst i posen som slipper ut luft. Wæææ jeg kan ikke prompe lenger!!!!! Kullfilteret sørger for at "prompen" ikke fyller opp posen og at det ikke lukter når det kommer ut. Men hvis jeg ikke skifter pose ofte nok går filteret tett og posen blir ballong.

Jeg har døpt stomien min til Illu (uttales ILLO med norsk o, men skrives på finsk siden navnet høres finskere ut) og bruker nå Illu når jeg refererer til stomien. For er det noe hun har så er det personlighet, Illu altså. Og hvis det er noen som lurer hvis magen min plutselig lager en liten prompelyd, så har jeg null kontroll over hva Illu gjør. Har ikke lukkemuskulatur i magen vettu.

Etter recovery kom jeg opp på sengeposten og fikk endelig eget rom og mitt aller første måltid! Kjøttboller med brunsaus og poteter. Det smakte aldeles fortreffelig.

Tiden på sengeposten var grei, jeg hadde besøk omtrent hver dag, av mamma, og venner. Det var alltid dagens høydepunkt! Det var som friminutt hvor jeg fikk ledd og pratet og for noen venner jeg har! Jeg har ikke ord akkurat nå for hvor fantastiske folk jeg har i livet mitt, men takk, tusen millioner takk for all den støtten og gleden dere har gitt meg!

Jeg fikk hjelp og veiledning av fysioterapeut, og stomisykepleieren kom og lærte meg skift og stell. Den biten var grei, særlig når posen ikke lenger trengte å være gjennomsiktig. Jeg fikk også besøk av ernæringsfysiolog fordi jeg ikke fikk i meg nok mat.

Ellers så hadde jeg intravenøst væsketilførsel, tykktarmen står for mye av væskeopptaket og når den er borte må man passe godt på for ikke å bli dehydrert. Jeg hadde epidural som bedøvde mageregionen og hadde også derfor urinkateter. Men epiduralen var satt litt skjeivt og virket ikke optimalt, så det var mye smerter og justeringer hele tiden noe som jeg ble rimelig sliten av. 

En ting man også må passe seg for ved ileostomi er obstruksjon i tarmen, at tarmen blokkeres. Dette kan i værste fall, hvis det ikke går over eller blir behandlet være dødelig, men det går som regel bra.

Dette fikk jeg også erfare. En dag hadde jeg spist kjøttdeig, og en bit hadde satt seg fast. Da fikk jeg helt sinnsyke smerter i magen, ingenting kom i posen, og kom heller opp feil vei. Ja, jeg spydde brunt. Jeg var kvalm og klarte ingenting. Jeg spiste ikke det døgnet. Det løsnet heldigvis av seg selv. 

Hver dag trente jeg på å bevege meg, gikk turer i gangen og gjorde pusteøvelser for ikke å få lungebetennelse. Men legene trappet ned epiduralen for fort, og det resulterte i en ond smertesirkel av, nedtrapping, smerter som bygget opp helt til jeg ikke klarte å holde ut, og de trappet opp på epiduralen igjen. Mange søvnløse netter og morfinpiller ble det. Jeg var på sykehuset i 11 dager. 

Men jeg var trygg og ville hjem da tiden var inne. Jeg klarte å spise og drikke selv, jeg tisset selv (noe som var helt fantastisk) og klarte endelig å holde smertene under kontroll ved hjelp av tabletter. Tablettene trappet jeg ned og sluttet på iløpet av to uker etter sykehusoppholdet.

Her er jeg, nyoperert med epiduralpumpa og urinkateter

Etter sykehuset var jeg pleiepasient hos mamma i Klæbu. Jeg hadde lite energi og trengte hjelp til mye. Jeg har også forbud mot å løfte tungt frem til slutten av januar da de indre sårene har grodd, så jeg har vært ganske avhengig av Mamma, og hun har vært helt fantastisk og stilt opp, vasket klær, kjørt meg hit og dit, og laget mat til meg. 

Matlysten er jo ikke helt på topp, og jeg kan fort glemme å spise. Men det blir kanskje bedre når jeg begynner å trene igjen i slutten av januar. 

22. Desember, omtrent 4 uker etter operasjonen dro mor og meg til moderlandet Finland for å feire jul med familien der. Jeg fikk legerklæring på å få med stomiutstyr i håndbagasjen. For den som ikke vet har jeg alltid med deg: ekstra stomiposer, plater, søppelposer, gassbind til vask, klebefjerningsspray for å få av plata, luktfjerningsspray, stomisaks til å klippe hull i platen med, og tetningspasta for å gjøre det ekstra tett innerst rundt stomien. Med legerklæringen fikk jeg også et "nytt navn" og "nytt kjønn"? Gikk nok litt fort i svingene den dagen.

Dere kan nå kalle meg Ingvard Aliina :P

Flyturen gikk bra. Og det var godt å nyte rolige dager hos besteforeldre i Jyväskylä. Jeg spiste julemat, drakk julevin, julekaffe, julekake og dro i julesauna med julebad. Illu hadde det fint under alt dette. Og det var fantastisk å kunne delta på slike normale aktiviteter.

 

Vi dro hjem etter en fantastisk rolig uke i Finland og en litt mindre rolig nyttårsaften kom og jeg skulle teste mine stomiskillz på hyttetur i Stugudal! For en tur. Vi var 11 venner som dro opp til snø og litt barskere natur. Og jeg hadde det helt fantastisk. Spiste taco den ene dagen og finnbiff på nyttårsaften. What? Taco, finnbiff? kjøtt, grønnsaker, fløøøøte, laktoooose! Gikk som smurt uten smerter. Jeg er ikke vant til å spise god mat uten å få vondt og måtte fly på do i to dager etterpå, men nå er den perioden over! Og på nyttårsaften drakk jeg vin, masse vin til meg å være etter 3 år uten alkohol. Det som er så fantastisk er at jeg ikke blir drita, ikke at jeg prøver heller da, men jeg kan drikke vin en hel natt og holde på den gode brisne tilværelsen fordi mesteparten går rett gjennom og havner i posen til Illu. Og jeg danset masse! Og hvordan gikk det med stomi og utedo? Helt fint, litt kaldt, men alle fryser jo på utedo. Og vennene mine, ah de herlige vennene mine, jeg kunne ikke ønsket meg en bedre behandling. De viste interesse, lo med meg, priset mitt mot oppi skyene og da vi utdelte titler til alle ble jeg kåret årets viking fordi "Du har faan mæ operert ut halve invollan dine og så e du med på hyttetur". Jeg ble mildt sagt rørt!

Hvordan er livet nå?Nå har jeg flyttet hjem igjen til byen og hulen min. Jeg har allerede mer energi enn jeg har hatt på ihvertfall to år. Jeg kan spise nesten hva jeg vil, jeg kan drikke vin hvis jeg vil, og kaffe, som jeg har savnet mer enn noe annet og jeg kan være med mine crazy friends på helaften uten å måtte ligge i sengen i to dager etterpå. Jeg blir jo selvsagt sliten, men ikke sååå sliten. Jeg føler meg fri! Jeg har ingen muskler, og har gått ned endel i vekt, så det må på plass etterhvert, men faren er over, og jeg har god tid.
Så dette var en liten (svært lang) introduksjon av hvordan livet mitt har vært de siste månedene. Jeg kommer nok til å skrive egne innlegg av noen flere relevante tema rundt dette, men her er nå mitt første bidrag etter dvalen.
Tilslutt noen skrytebilder av min nye friskere mage. Jeg sier friskere og ikke frisk, for så enkelt er det jo ikke, men fy f*** jeg føler meg så mye bedre nå. Og dette er ikke noe jeg kan angre på, jeg hadde ikke noe valg, og det har reddet livet mitt tross alt.

Dette er maxiposen. Den brukte jeg hver dag frem til i forrige uke. Nå bruker jeg den bare om natten. Eller hvis jeg trenger litt mer sikkerhet.

Fortsatt maxipose i Finland i jula.

 

Dette er min nye minipose, den er ganske liten og det er ikke veldig vanlig å bruke denne sånn til daglig Bare sånn at dere vanlige folk med tykktarm ikke tror at alle med stomi har en så liten pose. Men jeg er liten, og jeg har brukt den nå i en uke til dagsbruk, og den funker for meg. Må selvfølgelig tømme den litt oftere, men jeg føler meg friere og mer fleksibel når det ikke henger og slenger nedover låret. Mulig jeg gjør et kompromiss med meg selv og prøver mediumposen etterhvert.

Hey hvis du har spørsmål, spør i vei, her eller på melding i menyen til høyre. Jeg svarer på alle spørsmål innen rimelighetens grenser.

Sånn, da sier jeg god natt og god morgen etter å ha brukt mitt søvnløse og døgnforvirra hodet til noe litt mer konstruktivt enn å bare se på Sex and the City og drikke eventyrbrus.


Peace!

Hår og honning!

håret mitt etter honning og eddikvask

Jeg vil klassifisere håret mitt som ultranordisk. Det er tynt, rett og blondt. Men jeg liker det. Man tager hva man haver ikke sant?

Jeg har lenge hatt lyst til å slutte med shampo, men aldri funnet anledningen til det før sommeren 2014. Da var jeg i Frankrike og siden vi måtte spare på vannet vasket jeg ikke håret på 10 dager. Jeg brukte havet for det det var verdt, og iløpet av oppholdet hadde jeg fått en fin "surfelook" og håret så ikke lenger fett ut.

Så da jeg kom hjem, tenkte jeg at det var teit å ødelegge ph'en til håret med shampo, så jeg begynte å bare skylle det med vann. Håret så ikke fett ut, men etterhvert som julen nærmet seg hadde det bygget seg opp et skittlag i håret og jeg savnet hårvasken.
Men hodebunnet hadde jeg jo vent av shampo, og jeg ville ikke ødelegge det og starte prosessen pånytt så jeg søkte litt rundt og kom over honning. Jeg husker ikke siden jeg leste, heller ikke alt som sto, men jeg fikk med meg at honning er antiseptisk og har mye mineraler og sporstoffer i seg. Jeg har selvfølgelig lest om natron metoden, og den er sikkert fin den, men natron tørker jo ut, og det er jo det man vil unngå. Tørker man ut håret med såpe eller noe som har samme egenskaper som såpe så må hodebunnen kompansere og hele sirkelen med fett hår som må vaskes med såpe for så å bli fett igjen starter. Så jeg prøvde honning. Og ble overasket over resultatet. Håret ble rent og glansfult.

Så jeg fortsatte med å bruke honning, og vasket håret kansje en gang i mnd. med honning gjennom vinteren.
Men håret var fortsatt ganske problematisk. Det ble nesten litt for mykt, og floket seg lett, og hodebunnen ble flassete.

Så hørte jeg en plass at hodebunnen ideelt har litt surere ph enn f.eks ansiktet, så jeg tenkter at det er det som gjenstår. Så i går prøvde jeg noe nytt. I tillegg til honning så har jeg innført eplecider eddik.

Og det funka! Håret mitt er mye bedre selv om det selvfølgelig fortsatt bærer preg av at kroppen er syk, men godt resultat alt tatt i betrakning. Eddikken hadde en slags fikserende effekt slik at det ikke tover seg sammen så lett.

Hva gjør jeg: Først tar jeg en liten neve honning og masserer det inn i hele håret og godt inn i hodebunnen. Så lar jeg det sitte i i noen minutter. Så skyller jeg håret lenge, til jeg er sikker på at honningen er ute. Etterpå tar jeg et par glass med en del eplecidereddik og en del vann. Dette heller jeg gjennom håret og lar sitte i et par minutter. Så skyller jeg godt til eddiklukta er ute av håret. Tilslutt skyller jeg håret med kaldt vann for å lukke porene i hodebunnen og skjell-lagene i håret.

Voila!

Fordeler med dette: Håret blir ikke fett lenger. Så jeg kan dra på hyttetur i månedsvis uten å bry meg om at håret blir fett. Jeg slipper å få i meg kjemikalier fra shampo og balsam gjennom hodebunnen. Hår og hodebunn er i sitt rette element. Og jeg sparer masse penger. Det eneste jeg trenger er eplecidereddik og en billig honning fra nærbutikken. Skal jeg på fest, dårlig tid? Slipper å ty til tørrbalsam.

Bare prøv selv! Kropp og miljø har godt av det. Pass bare på at honning kan ha en lysnende effekt på håret, så egner seg kansje ikke for deg som vil beholde en mørkere hårfarge.

Min tarmhistorie. Hvis du ikke tåler tarmprat, ikke les.

Om UC fra nettsiden til Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer (LMF)

Hva er Ulcerøs kolitt (UC) ? 
UC er en betennelsessykdom i mage-tarmkanlaen grunnet en forstyrrelse i immunforsvaret.
En kombinasjon av ytre faktorer og en genetisk disposisjon fører til at kroppens immunsystem reagerer unormalt og forårsaker betennelsen. 
Ulcerøs kolitt oppstår i  endetarmen (rektum) og nedre deler av tykktarmen (kolon), men sykdommen kan angripe hele tykktarmen.  

Betennelsen finnes først og fremst i tarmens slimhinne hvor det danner seg sår. 
Ulcerøs kolitt angriper sjelden tynntarmen, kun unntaksvis dens nederste del, ileum.  
De viktigste symptomene er magesmerter, diare, dårlig matlyst og vekttap. 
Andre komplikasjoner som kan oppstå er hudutslett, leddsmerter, øyebetennelse, samt utmattelse (fatigue).  UC er kronisk og varer livet ut. Ved hjelp av behandling kan de fleste oppnå kontroll med symptomene, og få lange perioder hvor betennelsen holdes i sjakk. http://www.lmfnorge.no/Diagnoser/IBD/Ulcerøs-kolitt

Jeg fikk diagnosen Ulcerøs kolitt høsten 2010 etter å ha vært plaget i mange år. 
Jeg har alltid slitt med en ømfintlig mage, men det ble mye magesmerter og forstoppelse sånn rundt 2006. Jeg hadde da flyttet til Trondheim og gikk til fastlegen som ikke fant noe spesielt. 
Legen var en veldig ubehagelig person (uten at jeg føler for å utdype dette her) og jeg skiftet til en dame. 
Hun undersøkte meg aldrig grundig, skyldte på stress og sendte meg til psykolog. Magen ble ikke bedre av det. 

Sommeren 2010 gikk jeg til legevakten med blod i avføringen. Legen som undersøkte meg sa det var hemoroider, og sa jeg skulle spise masse fiber og drikke masse vann. 
Magen ble absolutt ikke bedre av dette heller. Så jeg skiftet fastlege igjen. 

Ved første besøk høsten 2010, tok hun blodprøver, og jeg fikk ta avføringsprøver. Prøvene indikerte IBD, altså enten Morbus Crohns eller Ulcerøs kolitt og jeg ble sendt på coloskopi på St.Olavs Hospital. 
Der fikk jeg altså den endelige diagnosen og ble satt på Mezavant, predclysma (kortison i clysterform, i 4 uker) og pentasa stikkpiller. Mezavant og Pentasa har jeg stått på siden.

Symptomene bedret seg, og jeg sluttet å blø. I tiden etterpå var jeg i varierende form, men vissheten om at jeg hadde en konkret diagnose å vise til, at jeg ikke kunne bli stemplet som hypokonder hjalp veldig. 
Jeg fullførte videregående på hengende håret ettersom jeg hadde mye sykdomsfravær. Etter VGS startet jeg rett på universitetet. 
Jeg begynte på Allmenn litteraturvitenskap på NTNU. Jeg bet over litt for mange fag som jeg måtte droppe etterhvert, men jeg klarte å skrape sammen et årsstudium som jeg tengte å bygge videre til en bachelor. Men for vært semester ble det vanskeligere og vanskeligere, jeg måtte droppe fag, slet meg smerter og konsentrasjon.

Vinteren 2012 flyttet jeg til Helsinki som utvekslingsstudent. 
Det startet bra og jeg fikk til og med en jobb som oversetter. Men jeg ble fort veldig syk, og jeg klarte tilslutt bare å fullføre to fag (10 stp).
Legen der var veldig snill og omtenksom, og fulgte meg godt opp. Han satte meg på en 2 mnd kur med prednisolon og jeg ble sykemeldt de resterende to mnd jeg hadde igjen av jobben. Men jeg hadde deadliner å følge så jeg jobbet fra sengen. Formen bedret seg litt, men jeg fikk sterke bivirkninger av prednisolonen. Jeg ble rett og slett styggdeprimert av den. 

I begynnelsen av Juli 2012 flyttet jeg hjem til Norge, til min mor i Klæbu i påvente av hybel i byen. Men etter et par dager og en bursdagsmiddag ble jeg akkutt syk. 
Det kom fra begge ender samtidig, til det ikke var mer igjen og jeg lå bevisstløs på badegulvet. Mamma ringte ambulanse og jeg ble innlagt på St.Olavs. 
Pga symptomene og at jeg tidligere i juni hadde vært på ferie i Egypt ble jeg lagt i isolat. 
De fant imidlertid ingenting på prøvene, men jeg lå der i noen dager og ble behandlet for dehydrering, og da jeg tilslutt klarte å gå og spise selv ble jeg sendt hjem. 

Etter sykehusoppholdet begynte jeg sakte, men sikkert å bygge opp kreftene igjen. 
Men jeg innså at jeg var for syk til å jobbe eller studere. 
Så høsten 2012 oppsøkte jeg Nav og ble satt på AAP (arbeidsavklaringspenger). 
Jeg flyttet også inn i et bofelleskap med to kompiser i Trondheim. 
Jeg jobbet litt som vikar i en barnehage og fortsatte å oversette for firmaet jeg jobbet for i Helsinki som frilanser, men iløpet av høsten måtte jeg kutte ut begge deler da dette ble for mye. 

Våren 2013 begynte jeg å buldre (klatring uten sikring på lavere høyde) for alvor, jeg spiste godt og bygde meg opp en sterk og sunn kropp, men jeg slet fortsatt med smerter. 
Jeg fikk et 8 ukers behandlingsopplegg på smertesenteret ved St.Olavs som etterpå sendte meg videre til psykomotorisk fysioterapeut på DPS. 
Dette var revolusjonerende. Jeg må nok skrive et eget innlegg om dette en gang. 
Jeg gikk til psykomotorikeren i tja, omlag et og et halvt år tror jeg, før hun gikk ut i svangerskapspermisjon. 

Høsten 2013 flyttet jeg igjen til et nytt kollektiv med ei venninne. 
Jeg prøvde meg på 7.5 studiepoeng, men måtte gi opp ganske fort. 

I april 2014 fikk jeg et smerteanfall som ente med taxi til legevakten og tilslutt innleggelse, men siden de ikke hadde plass på gastroavdelinga fikk jeg rom på gynekologisk. 
Selv om de på gynekologisk hadde null peiling på IBD, og det var litt utfordrende å finne mat der jeg kunne spise, så var det den triveligste avdelinga jeg har ligget på hittil. 
På grunn av magesmertene (som gastrolegen påstår ikke er en del av symptombilde til UC) ble det tatt CT av magen, men ingenting nytt ble funnet. 
Da jeg hadde komt til kreftene igjen ble jeg sendt hjem. Og resten av våren var fin. 

9.Juni 2014 begynte jeg å blø fra tarmen. Fastlegen mistenkte anal fissur og vi aventet. 
Jeg ble raskt dårligere i form og alt av mat rant rett gjennom. 
Jeg ble redd for å spise og gikk ned i vekt. 
På ferie i Frankrike fikk jeg et kraftig smerteanfall som satte meg ut av spill hele dagen. 
Da jeg kom hjem ble jeg satt på prednisolonkur i 4 uker, men den hadde ingen effekt, jeg var like dårlig og blødde fortsatt mye. 
Jeg ble satt på predclysma i 4 uker med samme resultat. 
Jeg hadde iløpet av sommeren flyttet igjen, tilbake til mammas hus i Klæbu. 

September 2014 var det ny coloskopi. Den viste ingen spredning. 
I Oktober ble jeg plutselig dårligere. 
Min beste forklaring er at jeg fikk en akutt utmattelse. Jeg kastet også opp mye. 
Jeg var hos legevakt, og på fastlegekontoret hos en vikar som sendte meg gråtende hjem. Den kvelden etter å ha kastet opp, ringte jeg legevakten igjen og de sendte en taxi som hentet meg (da mamma var i Tromsø). Da ble det innleggelse på gastro. 
De fant ingenting galt og skjønte ikke helt hva som feilet meg. 
Da jeg ikke klarte å gå fordi jeg var så utmattet, mistenkte gastrolegen blodpropp og sendte meg til MR av hodet. Der fant de ingenting og jeg ble sendt hjem. 

Hele høsten 2014 var preget av mye sykdom og lange dager på sofan. 
Migreneanfallene ble hyppigere og værre, og kom to ganger i uken med hele pakka av sterk hodepine, lys og lydskyhet og oppkast. 
Men jeg hold det ut med imigran (migrenemedisin som tas ved anfall). 

Desember kom med mamma og leilighet i Trondheim. Men jeg endte opp med en ambulansetur og innleggelse på nevrologisk med kraftig migrene som måtte smertebehandles med morfinsprøyte. Jeg var dehydrert og ble behandlet for dette. Jeg ble satt på blodtrykkssenkende.Jeg hadde også forhøyede leververdier, men leveren så fin ut på ultralydene og verdiene har gått ned siden. 
Blodtrykksenkende tar jeg da hver dag for å forebygge migreneanfall. 

I januar fikk jeg da flyttet til Trondheim. Migreneanfallene har blitt sjeldnere og lettere etter den nye medisinen. 
I februar i år var jeg blitt så blodfattig at jeg fikk jern intravenøst (da IBD pasienter helst ikke skal ta jerntilskudd pga at det kan forverre tarmen). 
Etter noen uker merket jeg at jeg fikk litt av kreftene mine tilbake. 

Hvordan har jeg det nå? Jeg har ikke sluttet å blø etter at det begynte 9. juni i fjor. Jeg springer ofte på do, og blir der gjerne opp til to timer av gangen. Sommeren er i anmars og da ser alt litt lysere ut. 
Men jeg kan ikke si at jeg har blitt særlig mye friskere. 

Det var altså min tarmreise sålangt. Det ble jaggu et langt innlegg, men la gå. Jeg kommer til å skrive mer om hvordan hverdagen ser ut i kommende innlegg. 

Om noen har spørsmål om IBD, Ulcerøs kolitt, migrene, eller noe av det jeg tar opp her så kommenter gjerne så skal jeg forsøke å svare så godt jeg kan :) 

Bli en blomst!

Sommeren har ankommet Trondheim! Denne aldeles vakre tirsdagen hvor man burde burde burde gjøre husarbeid og handle i butikker. Men på slike tidlige sommerdager da bør jeg ingenting. Jeg tok lunsjen i Gåsaparken med ei venninne og da hun dro, hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte slikke i meg all solen jeg kunne. Jeg lå der i gresset og hørte fuglene, kjente D-vitaminene strømme inn. Og den aller første barbeintturen over gress og stein er lykke! Jeg var utslitt etter en lang "1. mai helg" og hver muskel strittet imot å bevege seg. Men dette var energien jeg trengte og resten av dagen gikk som en dans :) Så jeg kan anbefale alle som er trøtte etter vinterdvale, søvnmangel, såre muskler, dårlig humør, you name it, å plante deres bare føtter godt ned i gresset og vende ansiktet opp mot solen. Prøv det du også!
Bli en blomst!

Velkommen hit!

Velkommen hit!

Dette er mitt første blogginnlegg noensinne og jeg merker det er bittelitt skummelt.
Men jeg blir sikkert bedre på dette etterhvert.

Litt om meg.

Jeg er 24 år og bor midt i Trondheim. Jeg har en kronisk sykdom som heter Ulcerøs kolitt som er en inflammatorisk tarmsykdom eller IBD (inflammatory bowel disease), som gjør at jeg har måttet droppe alt av utdanning og arbeid. Men jeg har rukket å ta en halv bachelor i Allmenn litteraturvitenskap på NTNU og jeg har tatt et fag på Universitetet i Helsinki. Her passer det vel å nevne at jeg er halvt finsk på mamma sin side.

Det jeg har lyst til å skrive om i denne bloggen er rett og slett hvordan det er å leve med en kronisk sykdom. Hvilke utfordringer det kan by på, og hva jeg har lært. Jeg ønsker å dele av min erfaring og tanker jeg har gjort meg om stort og smått her i livet som kansje noen der ute kan kjenne seg igjen i. Jeg har vært igjennom mye, og vil dele av kunnskapen livet har gitt meg så hvis det er spørsmål som dukker opp hos deg som leser dette er det bare å hive seg rundt og spørre. Ingen spørsmål er for dumme!

Navnet Lintu betyr fugl på finsk.

Sånn. Dette var altså en kort introduksjon. Snart vil jeg skrive litt mer om hva Ulcerøs kolitt og IBD er for noe og hvordan det kan påvirke hverdagen.