Speil speil på veggen der.

Hei!

I dag vil jeg skrive litt om selvbilde, eller speilbilde.
Hvem er det man ser i speilet? Hvem håper man å se? Og liker man det man ser?

Vi har mye fokus på kropp i samfunnet. Vi skal være trente, men ikke så trent at det ser dumt ut. Vi skal være slanke, men ikke så slanke at vi ser syk ut. Og vi kvinner skal ha former, uten at det går utover våre flate mager, store pupper som ikke henger, og faste romper uten cellulitter. Dette er det vi tror vi skal. Men hva er det egentlig som teller til syvende og sist?
Før lyttet jeg til denne stemmen som sa at jeg ikke var bra nok hver gang jeg så meg selv i speilet.
Jeg hang meg opp i tallene på vekta og tallene på lappen i klærne.
Så begynte jeg å trene, og kastet vekta. Jeg ville ikke lenger være tynnest, jeg ville være sterk. Jeg begynte å buldre (klatring uten sikring). Jeg fikk motivasjon til å trene meg sterk, ikke pen. Jeg innså at hvis jeg skulle klare den neste ruta i veggen, så måtte jeg spise for at kroppen skulle ha noe å gå på. Jeg fikk en ny kroppsidentitet: sunn og sterk.
Så kom den siste lange sykdomsperioden og jeg har ikke kunnet trene på et og et halvt år minst. Og selv om magen var flat, så var den flat av helt feil grunn. Jeg så meg selv i speilet og så en tynn svak person. Men her kommer poenget: jeg ble venn med speilbildet. Jeg øvde meg på å like det jeg så. Og selv om jeg ikke hadde den fysiske styrken jeg var vandt til så hadde jeg fortsatt en kriger inni meg. En kriger som var skadet, men som skulle opp igjen.
Så kom Illu, posen på magen. Plutselig var magen som jeg var vandt til og hadde brukt lang tid på å bli glad i, forandres for alltid.
Jeg måtte bygge opp selvtilliten på nytt. For hvis ikke jeg liker magen min som den er, hvordan skal noen andre gjøre det?
Jeg begynte å trene. Jeg trener fortsatt. Jeg trener på selvtillit og godt selvbilde.
Hver dag ser jeg meg selv i speilet, ser på den nye magen og blir vandt til den. Jeg liker det jeg ser, jeg har en fin mage, med en pose på. Posen definerer ikke magen min.
Men det skader jo aldri å gjøre posen til noe som passer meg litt bedre enn en grå kjedelig greie. Så jeg tegner på den. Så kan jeg gjøre posen til et plagg som passer stilen og humøret mitt.
"Men du kaster den jo om kvelden, så hva er vitsen?" tenker du kanskje.
Selv om ikke noen andre ser magen min hver dag, så vet jeg hva som gjemmer seg under klærne.
Jeg har en liten hemmelighet som ikke alle ser, og den hemmeligheten skal reflektere meg og min personlighet. Så da kan jeg bære posen med stolthet, skille den ut fra mengden av grå poser.
Vi har alle noe, et arr, flere arr, et merke her, en valk der osv. Vi må akseptere det og gjøre det beste ut av det.
 Så neste gang du ser deg i speilet, smil. Smil til deg selv hver dag. Det er veldig enkelt og veldig effektivt.

Tusj + fantasi = stomipose med personlighet

Hverdag, striskjorte og Nav

                               Jeg var på "jobb" i dag. Velkommen til byråkratiet!

Selvbetjeningsløsning= Internett!

Jeg har fått resept på næringsdrikk. Legen har sendt søknad til Helfo om refusjon så den blir på blå resept. Det er helt fantastisk bra!

Men....

Helfo sin behandlingstid er ca.8 uker.
Jeg må da legge ut for næringsdrikken frem til refusjon kommer. Det koster meg minimum 500 kr. i uka. Og for en som har minstesats arbeidsavlaringspenger, så har man jo selvsagt ikke noe til overs til slike ting. Så min saksbehandler som  jeg bare har godt å si om sålangt, anbefalte meg å søke sosialstønad til å dekke næringsdrikken.



Det kan man ikke gjøre på internett.

Særdeles "oppegående" person på "jobb".

Man må troppe opp på Nav-kontoret, plukke et sosialstønadsark fra stativet, og bruke et par timer på å fylle ut. skrive ut dokumentasjon, og kopiere kontrakter, kvitteringer etc... Godt jeg har mamma aka. "støttekontakt" aka, sjåfør aka. "støttehjerne" med meg.



Man skal være ganske så oppegående for å være syk og heldigvis har jeg noen år på baken (pun intended). Men det tok allikevel alle kreftene jeg hadde for dagen.












Byråkratiet er kronglete. Og føles som et endeløst maraton for hjernecellene som ganske fort stikker av. Da er det godt at det ihvertfall sitter flinke og vennlige mennesker bak skranken.

hæsjtægstereotypiskhæsjtægsaynomore.

Og at bildet på den typiske sosialhjelpsøker og byråkratmakta "ikke" blir stereoptypifisert. (Ja jeg brukte ordet stereotypifisert etter at alle hjernecellene mine stakk av tidligere i dag).

Heldigvis er ikke plakaten representativ på hvordan jeg føler meg møtt av menneskene i Nav.

Hverdag, striskjorte og havrelefsa (nei vent, det er gluten i havre)

Løsningsorientert by day.... 

Mange lurer på hvordan jeg får tiden til å gå når jeg er hjemme og syk. Så nå skal jeg prøve så godt jeg kan å lage et bilde av hverdagen.
Jeg kan også herved bekrefte at jeg kjeder meg ikke mer enn folk som har jobb eller skole. Jeg har det ganske travelt med å administrere livet. Og planlegge og tilrettelegge for de dagene/ukene/mnd/timene/sekundene etc. når jeg ikke er i stand til å administrere noe som helst. Og hva med de dagene? Kjeder jeg meg? Jo, som alle andre kan jeg også kjede meg innimellom, men ofte når jeg ikke klarer å gjøre noe, så er jeg for sliten til å kjede meg også. Har liksom ikke overskudd til det da.

Dette er hverdagen jeg har nå, i et bittelite nøtteskall vel og merke.

Vokne kl.09.00 av vekkeklokka.
Konsentrere meg hardt for ikke å sovne igjen. Drikke vann og så to priser rett i leppa. Kjenne etter hvordan formen er. Som regel er jeg rimelig sliten om morgenen. Og må hvile meg en time eller to før jeg står opp. (Eller springe på do, og hvile etterpå).
Så står jeg opp og strekker og vrir på støle muskler og stive ledd. Før jeg tar med mobil og snus og legger ut på do-ekspedisjonen. På do, der er det ofte jeg står i fare for å kjede meg, men jeg har inredet badet med bøker, skrivesaker, og magnetpoesi på vaskemaskinen, og så hører jeg noen ganger på radio. Mange ideer blir klekket på ramma. På do kan jeg sitte i alt fra 10 minutter til 2 timer.

That's deep man.

Så står kjøkkenet for tur. Jeg tar en håndfull tabletter og kapsler, og skyller ned med en kopp chaga. Og krysser av på skjemaet (jeg elsker skjemaer) slik at jeg vet at jeg har tatt dem.  Og så må jeg få i meg mat. Noen ganger er ikke det like fristende, så da tar jeg en næringsdrikk. Fyller brettet med mat og drikke, og setter meg i sengen. Spiser/drikker frokosten min mens internett underholder meg. Sjekke epost, facebook and what not.

På mandag, onsdag og fredag kommer hjemmetjenesten. Det er helt nytt for meg, så jeg klarer ikke helt å gjøre noe konkret før de har vært innom og tatt oppvasken eller klesvasken. "Kommer hun samme som sist?" "Kommer de kl.13, eller 13.30.?" "Hvordan oppfører man seg når de er her, skal jeg sitte å snakke med dem, eller fortsette med mine ting"- Er tanker som holder meg gående til besøket er over. Veldig trivelige folk disse i hjemmetjenesten da, som tar de tyngste børene så jeg får plass til å leve litt.

Og så er det tid for lunsj.
Så må jeg hvile etter lunsj. Og så er det alt det som skulle/burde gjøres. Rydde, dusje, skrive eposter, ringe. Alltid noe som skal huskes. Huske å bestille reseptfornyelse av den og den medisinen, huske å spørre nav om noe, huske å sjekke om jeg har noen avtaler med en eller annen behandlende instans.
Huske å gå på apoteket. Huske hva jeg skulle ha der. Har jeg en avtale i dag? Eller en handletur? isåfall hvilken rekkefølge er den mest hensiktsmessige? Og ikke minst, huske å skrive ned det som skal huskes da. Og huske å lese det som skal huskes. Stakkars de som får meg som pasient når jeg blir 80.

(1 dotur? to dotur? 10 minutter? 1 time, hvem vet)

Middag. Hva skal jeg spise? Orker jeg å lage noe? Nå har jeg vært flink å brukt gode timer på å sitte på kjøkkenet å koke opp store porsjoner av alt. Så det er bare å varme opp.
Så kan det hende jeg får besøk, eller må ut å handle, eller jeg har et hekleprosjekt, skriveprosjekt, syprosjekt (alltid noe som ikke er ferdig). Hvis jeg har energi nok etter middagen. Kansje setter jeg på en film. Eller hører på musikk mens jeg skriver lister og skjemaer for avtaler, symptomer, bivirkninger, søknader som skal skrives, regelerk som skal leses, mat som skal handles, penger som skal inn og ut, budsjettere, folk som skal huskes osv... Hjernen min er godt fordelt på diverse lapper, notatboka som er med overalt og huskelapper på pc'n.

(1 dotur? 3 dotur? 5 minutter? 2 timer?)

Så vips er det kveld. Oi nå må jeg vist spise igjen.
Som regel har jeg vært ute av huset på et eller annet ærend, apotek, nav, lege, sykehus, butikk, fysio, og er sliten. Da er det godt å slappe av i sengen, med mat og film, eller musikk, eller et eller annet interessant på internett.
Så er det rapporten da. Skrive rapport fra dagen, hvor mange ganger var jeg på do idag? Hva har jeg spist? Hva har jeg gjort, og hvor sliten ble jeg? Hvilke symptomer har jeg hatt i dag? Muskelsmerter, magesmerter, oppblåsthet, forvirring, sjøgang, ("[...] a pirate life for me.") vibrerende kropp, hetetokter, kulde, hvordan var pulsen i dag, feber/ikke feber, etc. skrives ned i hjernen min. Sånn at jeg kan ta den med til legen. Eller så jeg vet hva jeg ikke skal spise i morgen, og for å holde oversikt over symptomer/bivrkninger og sammenhengen med medisindoser, aktivitet osv...

(3 dotur? 0 dotur? 7 minutter? 1.5 timer?)

Kveldsrutinen er å legge opp medisiner for neste dag, ta sovemedisinen når alarmen sier ifra kl.22.00.
Drikke en kopp chaga, og stelle seg for natta.

Noen dager skjer det ting, jeg klarer å administrere livet (hæsjtægmestringsfølelse). Andre dager, not so much....

Når natta kommer er det ingen som vet. Kansje sovner jeg 01.00 eller kansje jeg sovner 05.00 så det er liten vits i å legge seg under dyna og se i taket fordi nå sier klokka natt.

 (2 dotur?3 dotur?0 dotur? falsk alarm? 3 minutter? 2 timer?)

Noen ganger kommer inspirasjonen og tar meg, og jeg får gjort noe produktivt i de søvnløse timer, andre ganger har kroppen allerede sovnet og klarer ikke å gjøre ting, så da ser hodet på film eller serie. Hodet legger seg alltid sist, og mange ganger så blir hodet også distrahert av tarmen som er stresset, musklerne som verker, eller hjertet som dundrer febrilsk i kassa. Tarmen har også en ganske lunefull humor, og liker gjerne å melde sine rammebehov like før jeg sovner gjerne etter at jeg har ventet på søvnen i noen timer. Og når smertene melder seg gjelder det å komme med motangrep i form av, varmeflasker, smertestillende, SNUS, og underholdning. Men varmeflaska har fått ferie, fordi varmeflaske + steroider = sauna up in here.

Og så kommer søvnen da og den skal jeg ikke gå alt for detaljert innpå, for min drømmeverden er ikke for sarte sjeler. Men det er høyt aktivitetsnivå ihvertfall,  og jeg har blitt ganske vant til å være actionhelt i en triller.
Litt sånn: lever rolig, vanlig og intetsigende liv på dagen.... BAM så kommer natten og hun må ut å redde noen eller springe fra noen eller sloss mot noen, og det blir action, høy puls, nervepirrende situasjoner som hun på hengende håret kommer seg ut av... (hvilken film var det nå igjen?)

....."warrior" by night.

Neste dag, vokner jeg da, med litt sånn "jaha, hvor er jeg, hvem er, jeg hva faan var det jeg nettop gjorde?" Eventuelt " Damn det var kult, var det ingen som så det?" Så ikke rart at jeg er støl i beina, pulsen raser og hjertet dunker etter slik aktivitet.

Sånn, det var en liten titt i min hverdag. Og det kan kansje være lurt å nevne at i natt sov jeg fra 05.-09. Så resultatet er deretter. Jeg har lært å bare finne meg i å ikke alltid være den skarpeste kniven i skuffen, eller den største elefanten i kjøleskapet.

Næring til kropp og sjel. Blodpudding Lintustyle.

Jeg elsker Blodpudding. Og siden jeg er en blodfattig stakkar så ble det blodpudding til kveldsmat i går.

Men det er mye rart i mat som er ferdiglaga. Rosiner og alskens gryn som de må putte inn. Men tarmen min er kresen, og rynker fælt på nesen av merkelige klumper i mat. "Æsj, ekkelt, vil ikke ha sånn klump" sier den og spytter ut rosiner og gryn uten å tygge først. Barnslig tarm! Så da må jeg benytte meg av mine trønderske snusbakeskills.



Så da var det bare å sette i gang å demontere blodpuddingen. Plukke vekk alt tarmen ikke vil ha, og så bake blodpuddingen på nytt.
Men jeg synes det var rikitg så koselig å "bake litt" så jeg koste meg. og så blir det jo så godt!

redesign av blodpudding 

Jeg vet aldri hvordan morgendagen blir. Plutselig så ligger jeg der rett ut i sengen, og blir liggende hele dagen. Så da må jeg forberede meg godt, som å lage mat på forhånd som jeg kan varme opp de dagene jeg ikke klarer å ordne shit. Planlegging og gode stategier er nøkkelen til å mestre hverdagen,
Jeg har blitt vant til å forberede meg "i tilfelle alt".

Så i går klarte jeg da å kose meg på kjøkkenet. Sitte på rullatoren (den er virkelig allsidig den rullatoren),
og bake blodpudding. Og så lukter det så godt av hendene etterpå.

Sprøstekt blodpudding med sirup. Det er bra snacks det!

Hår og honning!

håret mitt etter honning og eddikvask

Jeg vil klassifisere håret mitt som ultranordisk. Det er tynt, rett og blondt. Men jeg liker det. Man tager hva man haver ikke sant?

Jeg har lenge hatt lyst til å slutte med shampo, men aldri funnet anledningen til det før sommeren 2014. Da var jeg i Frankrike og siden vi måtte spare på vannet vasket jeg ikke håret på 10 dager. Jeg brukte havet for det det var verdt, og iløpet av oppholdet hadde jeg fått en fin "surfelook" og håret så ikke lenger fett ut.

Så da jeg kom hjem, tenkte jeg at det var teit å ødelegge ph'en til håret med shampo, så jeg begynte å bare skylle det med vann. Håret så ikke fett ut, men etterhvert som julen nærmet seg hadde det bygget seg opp et skittlag i håret og jeg savnet hårvasken.
Men hodebunnet hadde jeg jo vent av shampo, og jeg ville ikke ødelegge det og starte prosessen pånytt så jeg søkte litt rundt og kom over honning. Jeg husker ikke siden jeg leste, heller ikke alt som sto, men jeg fikk med meg at honning er antiseptisk og har mye mineraler og sporstoffer i seg. Jeg har selvfølgelig lest om natron metoden, og den er sikkert fin den, men natron tørker jo ut, og det er jo det man vil unngå. Tørker man ut håret med såpe eller noe som har samme egenskaper som såpe så må hodebunnen kompansere og hele sirkelen med fett hår som må vaskes med såpe for så å bli fett igjen starter. Så jeg prøvde honning. Og ble overasket over resultatet. Håret ble rent og glansfult.

Så jeg fortsatte med å bruke honning, og vasket håret kansje en gang i mnd. med honning gjennom vinteren.
Men håret var fortsatt ganske problematisk. Det ble nesten litt for mykt, og floket seg lett, og hodebunnen ble flassete.

Så hørte jeg en plass at hodebunnen ideelt har litt surere ph enn f.eks ansiktet, så jeg tenkter at det er det som gjenstår. Så i går prøvde jeg noe nytt. I tillegg til honning så har jeg innført eplecider eddik.

Og det funka! Håret mitt er mye bedre selv om det selvfølgelig fortsatt bærer preg av at kroppen er syk, men godt resultat alt tatt i betrakning. Eddikken hadde en slags fikserende effekt slik at det ikke tover seg sammen så lett.

Hva gjør jeg: Først tar jeg en liten neve honning og masserer det inn i hele håret og godt inn i hodebunnen. Så lar jeg det sitte i i noen minutter. Så skyller jeg håret lenge, til jeg er sikker på at honningen er ute. Etterpå tar jeg et par glass med en del eplecidereddik og en del vann. Dette heller jeg gjennom håret og lar sitte i et par minutter. Så skyller jeg godt til eddiklukta er ute av håret. Tilslutt skyller jeg håret med kaldt vann for å lukke porene i hodebunnen og skjell-lagene i håret.

Voila!

Fordeler med dette: Håret blir ikke fett lenger. Så jeg kan dra på hyttetur i månedsvis uten å bry meg om at håret blir fett. Jeg slipper å få i meg kjemikalier fra shampo og balsam gjennom hodebunnen. Hår og hodebunn er i sitt rette element. Og jeg sparer masse penger. Det eneste jeg trenger er eplecidereddik og en billig honning fra nærbutikken. Skal jeg på fest, dårlig tid? Slipper å ty til tørrbalsam.

Bare prøv selv! Kropp og miljø har godt av det. Pass bare på at honning kan ha en lysnende effekt på håret, så egner seg kansje ikke for deg som vil beholde en mørkere hårfarge.

Bli en blomst!

Sommeren har ankommet Trondheim! Denne aldeles vakre tirsdagen hvor man burde burde burde gjøre husarbeid og handle i butikker. Men på slike tidlige sommerdager da bør jeg ingenting. Jeg tok lunsjen i Gåsaparken med ei venninne og da hun dro, hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte slikke i meg all solen jeg kunne. Jeg lå der i gresset og hørte fuglene, kjente D-vitaminene strømme inn. Og den aller første barbeintturen over gress og stein er lykke! Jeg var utslitt etter en lang "1. mai helg" og hver muskel strittet imot å bevege seg. Men dette var energien jeg trengte og resten av dagen gikk som en dans :) Så jeg kan anbefale alle som er trøtte etter vinterdvale, søvnmangel, såre muskler, dårlig humør, you name it, å plante deres bare føtter godt ned i gresset og vende ansiktet opp mot solen. Prøv det du også!
Bli en blomst!

Velkommen hit!

Velkommen hit!

Dette er mitt første blogginnlegg noensinne og jeg merker det er bittelitt skummelt.
Men jeg blir sikkert bedre på dette etterhvert.

Litt om meg.

Jeg er 24 år og bor midt i Trondheim. Jeg har en kronisk sykdom som heter Ulcerøs kolitt som er en inflammatorisk tarmsykdom eller IBD (inflammatory bowel disease), som gjør at jeg har måttet droppe alt av utdanning og arbeid. Men jeg har rukket å ta en halv bachelor i Allmenn litteraturvitenskap på NTNU og jeg har tatt et fag på Universitetet i Helsinki. Her passer det vel å nevne at jeg er halvt finsk på mamma sin side.

Det jeg har lyst til å skrive om i denne bloggen er rett og slett hvordan det er å leve med en kronisk sykdom. Hvilke utfordringer det kan by på, og hva jeg har lært. Jeg ønsker å dele av min erfaring og tanker jeg har gjort meg om stort og smått her i livet som kansje noen der ute kan kjenne seg igjen i. Jeg har vært igjennom mye, og vil dele av kunnskapen livet har gitt meg så hvis det er spørsmål som dukker opp hos deg som leser dette er det bare å hive seg rundt og spørre. Ingen spørsmål er for dumme!

Navnet Lintu betyr fugl på finsk.

Sånn. Dette var altså en kort introduksjon. Snart vil jeg skrive litt mer om hva Ulcerøs kolitt og IBD er for noe og hvordan det kan påvirke hverdagen.