Speil speil på veggen der.

Hei!

I dag vil jeg skrive litt om selvbilde, eller speilbilde.
Hvem er det man ser i speilet? Hvem håper man å se? Og liker man det man ser?

Vi har mye fokus på kropp i samfunnet. Vi skal være trente, men ikke så trent at det ser dumt ut. Vi skal være slanke, men ikke så slanke at vi ser syk ut. Og vi kvinner skal ha former, uten at det går utover våre flate mager, store pupper som ikke henger, og faste romper uten cellulitter. Dette er det vi tror vi skal. Men hva er det egentlig som teller til syvende og sist?
Før lyttet jeg til denne stemmen som sa at jeg ikke var bra nok hver gang jeg så meg selv i speilet.
Jeg hang meg opp i tallene på vekta og tallene på lappen i klærne.
Så begynte jeg å trene, og kastet vekta. Jeg ville ikke lenger være tynnest, jeg ville være sterk. Jeg begynte å buldre (klatring uten sikring). Jeg fikk motivasjon til å trene meg sterk, ikke pen. Jeg innså at hvis jeg skulle klare den neste ruta i veggen, så måtte jeg spise for at kroppen skulle ha noe å gå på. Jeg fikk en ny kroppsidentitet: sunn og sterk.
Så kom den siste lange sykdomsperioden og jeg har ikke kunnet trene på et og et halvt år minst. Og selv om magen var flat, så var den flat av helt feil grunn. Jeg så meg selv i speilet og så en tynn svak person. Men her kommer poenget: jeg ble venn med speilbildet. Jeg øvde meg på å like det jeg så. Og selv om jeg ikke hadde den fysiske styrken jeg var vandt til så hadde jeg fortsatt en kriger inni meg. En kriger som var skadet, men som skulle opp igjen.
Så kom Illu, posen på magen. Plutselig var magen som jeg var vandt til og hadde brukt lang tid på å bli glad i, forandres for alltid.
Jeg måtte bygge opp selvtilliten på nytt. For hvis ikke jeg liker magen min som den er, hvordan skal noen andre gjøre det?
Jeg begynte å trene. Jeg trener fortsatt. Jeg trener på selvtillit og godt selvbilde.
Hver dag ser jeg meg selv i speilet, ser på den nye magen og blir vandt til den. Jeg liker det jeg ser, jeg har en fin mage, med en pose på. Posen definerer ikke magen min.
Men det skader jo aldri å gjøre posen til noe som passer meg litt bedre enn en grå kjedelig greie. Så jeg tegner på den. Så kan jeg gjøre posen til et plagg som passer stilen og humøret mitt.
"Men du kaster den jo om kvelden, så hva er vitsen?" tenker du kanskje.
Selv om ikke noen andre ser magen min hver dag, så vet jeg hva som gjemmer seg under klærne.
Jeg har en liten hemmelighet som ikke alle ser, og den hemmeligheten skal reflektere meg og min personlighet. Så da kan jeg bære posen med stolthet, skille den ut fra mengden av grå poser.
Vi har alle noe, et arr, flere arr, et merke her, en valk der osv. Vi må akseptere det og gjøre det beste ut av det.
 Så neste gang du ser deg i speilet, smil. Smil til deg selv hver dag. Det er veldig enkelt og veldig effektivt.

Tusj + fantasi = stomipose med personlighet

Tilbake til virkeligheten

They see me rollin'

 Første natt i egen seng unnagjordt. Det var også noe å venne seg til. Etter tre uker med sterile omgivelser og elektrisk seng står nå hverdagen klar. Men jeg må vel ha blitt ganske tilpasningsdyktig etter så mange år med nomadeliv og uforutsigbarhet at etter en natt så er jeg tilpasset mitt eget hjem igjen. Og godt er det! Nå begynner en ny virkelighet. Jeg har blitt bestemor, til meg selv. Neida. Men rullatoren har funnet veien inn i gangen min. Bingo next?

Hvorfor rullator? 

Jo jeg nekter nemlig å være fange i mitt eget hjem, for ikke å nevne min egen kropp. Den har mistet muskler denne kroppen. Og sammen med bivirkninger fra medisiner og fortsatt lav Hb (blodprosent), så er det å forflytte egen kroppsvekt fra A til B ganske begrenset. Så da er det så godt at vi har en kommune som kommer og leverer slike hjelpemidler på døra, til utlåns, så lenge jeg måtte trenge, helt gratis. 

Jeg kommer vel til å få et blikk elle ti, når jeg ruller bortover gata. Men det er jeg ikke ukjent med fra før. Det eneste folk trenger å se er en ung dame som går. Et menneske som forflytter seg mer eller mindre på egenhånd. 

Jeg merker det mer og mer. Effekten av å ha en virkelighet som er uforutsigbar og en virkelighet jeg ikke har valgt selv. Den positive befriende effekten av å drite i bagateller. Bagateller om hva folk tenker når de ser meg med rullator, eller solbriller innendørs (på migrenedager). 

Det er mye fokus på kroppsfokuset nå om dagen, og før i tiden og fremtiden. Det er ikke bare fokus på kroppshysteriet, men det er fokus på fokuset på kroppshysteriet (see what I did there?). Slipper den biten jeg, selv om alderen tilsier at jeg er i målgruppen. Men mitt kroppsfokus handler stort sett om i hvilken grad kroppen fungerer eller ikke fungerer og hvordan jeg må tilpasse meg det. 

Så kan jeg nyte sommeren jeg også. Nå mangler det bare en pose kamferdrops, og så er jeg good to go!