Søk i denne bloggen

tirsdag 26. mai 2015

Hår og honning!

håret mitt etter honning og eddikvask
Jeg vil klassifisere håret mitt som ultranordisk. Det er tynt, rett og blondt. Men jeg liker det. Man tager hva man haver ikke sant?

Jeg har lenge hatt lyst til å slutte med shampo, men aldri funnet anledningen til det før sommeren 2014. Da var jeg i Frankrike og siden vi måtte spare på vannet vasket jeg ikke håret på 10 dager. Jeg brukte havet for det det var verdt, og iløpet av oppholdet hadde jeg fått en fin "surfelook" og håret så ikke lenger fett ut.

Så da jeg kom hjem, tenkte jeg at det var teit å ødelegge ph'en til håret med shampo, så jeg begynte å bare skylle det med vann. Håret så ikke fett ut, men etterhvert som julen nærmet seg hadde det bygget seg opp et skittlag i håret og jeg savnet hårvasken.
Men hodebunnet hadde jeg jo vent av shampo, og jeg ville ikke ødelegge det og starte prosessen pånytt så jeg søkte litt rundt og kom over honning. Jeg husker ikke siden jeg leste, heller ikke alt som sto, men jeg fikk med meg at honning er antiseptisk og har mye mineraler og sporstoffer i seg. Jeg har selvfølgelig lest om natron metoden, og den er sikkert fin den, men natron tørker jo ut, og det er jo det man vil unngå. Tørker man ut håret med såpe eller noe som har samme egenskaper som såpe så må hodebunnen kompansere og hele sirkelen med fett hår som må vaskes med såpe for så å bli fett igjen starter. Så jeg prøvde honning. Og ble overasket over resultatet. Håret ble rent og glansfult.

Så jeg fortsatte med å bruke honning, og vasket håret kansje en gang i mnd. med honning gjennom vinteren.
Men håret var fortsatt ganske problematisk. Det ble nesten litt for mykt, og floket seg lett, og hodebunnen ble flassete.

Så hørte jeg en plass at hodebunnen ideelt har litt surere ph enn f.eks ansiktet, så jeg tenkter at det er det som gjenstår. Så i går prøvde jeg noe nytt. I tillegg til honning så har jeg innført eplecider eddik.

Og det funka! Håret mitt er mye bedre selv om det selvfølgelig fortsatt bærer preg av at kroppen er syk, men godt resultat alt tatt i betrakning. Eddikken hadde en slags fikserende effekt slik at det ikke tover seg sammen så lett.

Hva gjør jeg: Først tar jeg en liten neve honning og masserer det inn i hele håret og godt inn i hodebunnen. Så lar jeg det sitte i i noen minutter. Så skyller jeg håret lenge, til jeg er sikker på at honningen er ute. Etterpå tar jeg et par glass med en del eplecidereddik og en del vann. Dette heller jeg gjennom håret og lar sitte i et par minutter. Så skyller jeg godt til eddiklukta er ute av håret. Tilslutt skyller jeg håret med kaldt vann for å lukke porene i hodebunnen og skjell-lagene i håret.

Voila!

Fordeler med dette: Håret blir ikke fett lenger. Så jeg kan dra på hyttetur i månedsvis uten å bry meg om at håret blir fett. Jeg slipper å få i meg kjemikalier fra shampo og balsam gjennom hodebunnen. Hår og hodebunn er i sitt rette element. Og jeg sparer masse penger. Det eneste jeg trenger er eplecidereddik og en billig honning fra nærbutikken. Skal jeg på fest, dårlig tid? Slipper å ty til tørrbalsam.

Bare prøv selv! Kropp og miljø har godt av det. Pass bare på at honning kan ha en lysnende effekt på håret, så egner seg kansje ikke for deg som vil beholde en mørkere hårfarge.




tirsdag 19. mai 2015

Verdens IBD-dag!

Bilde tatt av LMF

I dag er det verdens IBD dag. IBD står for Inflammatory Bowel Disease. På norsk: Inflammatorisk tarmsykdom. Dette inkluderer Morbus Crohn, og Ulcerøs kolitt.

Jeg og tusenvis av andre i Norge lever hver dag med IBD.

I dag er dagen vi markere oss som pasientgruppe. Så støtt oss gjerne med å gå med lilla i dag, eller bytte profilbilde til fargen lilla.

Jeg er fortsatt på sykehus. I dag blir dagen markert i Trondheim. I kveld er det foredrag på Scandic Lerkendal. De som ikke er der kan følge den på webinar som er i gang nå, men det er bare å hive seg med på LMFnorge sine nettsider HER.
LMF er Landsforeningen Mot Fordøyelsessykdommer. Det er pasientorganisasjonen vår. Jeg skal skrive et eget innlegg om LMF senere.

LMF hadde stand i Nordre gate i Trondheim og i inngangspartiet til Gastrosenteret på St.Olavs Hospital. Og her ligger jo jeg. Så Jeg tok rullatoren fatt og tok heisen ned til den herlige gjengen som sto der. Det er så godt å kjenne andre i samme situasjon. Som virkelig forstår, som man ikke trenger å lære opp. Folk som jeg bare kan fortelle til, hvilke medisiner jeg går på, hvordan legene er, hvordan jeg føler meg og som vet hva jeg snakker om. Så takk LMF! På Torsdag skal vi i LMF ungdom Trøndelag samles og henge sammen. Det gleder jeg meg til. Legene sier at jeg skal være her i ihvertfall et par dager til, men hvis jeg ikke er utskrevet til Torsdag får jeg kansje en aldri så liten permisjon får vi håpe :)

Så folkens! Lilla er vår farge. Støtt oss med lilla!


lørdag 16. mai 2015

Sjukehus.


Fikk nydelige blomster av V <3
Gamlemor på tur

Atter en gang er jeg her.

Jeg hadde et nyttårsforsett om å ikke bli innlagt i 2015, men jaja. Shit happens bokstavelig talt.










Jeg har jo gått og hanglet i snart et år nå. I April, etter jerninjeksjong ble formen og humøret litt bedre og jeg trodde det værste var over. Men det værste kom da. Jeg følte meg slappere enn slapp de siste to ukene, og siden jeg både hadde lav blodprosent og har gått på blodtrykkssenkende, så tenkte jeg at det hadde skylda. At jeg skulle ta meg en tur til fastlegen og få mere jern og kansje halvere BTmedisindosen.
Søndag var jeg ute hele dagen. Jeg gikk tur og hang i park med venner. Jeg kunne ikke annet enn å se på leken, men jeg var der. Men synet sviktet hele tiden og jeg var styggsvimmel. Men dette er jeg jo vant til, tenkte jeg. Bare litt jern så ordner det seg dette.

Så kom jeg hjem da. Og fikk frosten i meg. Så rett i seng med glodvarm varmeflaske, alle klær på. Så kom feberen, og så kom pulsen. Den var 150 og da ringte jeg legevakta. Klokken var passert tre om natta.

De sendte taxi og jeg var der på null komma nix.

5.1 i Hb (blodprosent)!

Anemi (for lav bldoprosent) er når Hb er under 12 for kvinner i min alder. Les mer om anemi: HER.

Så da var det innleggelse på Gastro da. Atter en gang... CT, gastroskopi, røntgen, colonoskopi og blodoverføring.

CT og colonoskopi viste kraftig betennelse som hadde spredd seg langt oppover. Så jeg har da siden mandag blitt pumpa full av antibiotika og steroider intravenøst. Alternativene var biologiske medisiner (remicade/remsima,) eller operasjon. og i dag kom meldingen:

Ikke operasjon denne gangen! Whoohooo!

Så jeg har fått min første dose remsima nå. Og håper det funker! Kryss fingre, tær og knær!

Det var noen kameler å svelge altså. Men det må jeg si, sykepleierne som jobber på avdelinga er fantastiske! De har så god til meg at jeg blir helt varm om hjertet. Legene kommer jo inn, slipper en bombe og går ut igjen. Og da kommer sykepleier inn. Tørker tårene mine, lytter til meg og svarer på alle mine underlige spørsmål.
Da jeg hadde gastroskopi var jeg livredd, det var første gangen for meg og tanken på å svelge en slange var skremmende og klaustrofobisk. Men da ble to sykepleiere med meg ned og inn på undersøkelsen og sørget for at jeg fikk såppas med greier i armen at jeg ikke husker noen ting av undersøkelsen.
Colonoskopien var JÆVLIG! der hadde jeg også følge med fra sykepleiernglene. Og etter en dose beroligende, smertestillende og bytte til barneskop gikk det da akkurat.

Og så passer de på meg som bestemødre når det gjelder maten. Jeg skal ihvertfall ikke gå ned noe i vekt her.

Så selv om det blir 17. mai i sjukesenga er jeg ved godt mot.

Man må jo se på det positive her. Altså jeg slipper å organisere min egen hverdag (spising, sengeskift, klesskift, rydding, vasking, soving, vokning) når jeg er her. Maten er faktisk ikke så ille som den kunne vært, og hvis jeg ikke vil ha det som serveres lager de noe annet.
Og jeg slipper bråket fra russefestinga i midtbyen!

Ja sykepleiere er engler. Har også vært en engel av en hjelpepleier her!

Venner og familie er også engler! Bror og svigersøster er ekstramamma. De har til og med vasket leiligheten min.
O, A og M har tatt seg tiden til å henge med meg her. Og V,  fantastiske snille V (sistah from anotha mistah) som handler det jeg trenger, og kommer blomster, boller, garn, litago og SNUS!
For det går MYE snus i skytteltrafikk mellom overleppa og dumpedåsa.

Tusen takk engler! Dere er uerstattelige!

Så skal gamlemor sove....

tirsdag 12. mai 2015

Den internasjonale sykepleierdagen!

I dag er den internasjonale sykepleierdagen! Og jeg bruker anledningen til å takke sykepleierne fordi dere fins. Takk for at dere gidder!
Når jeg ligger på sykehus, eller skal på undersøkelser på poliklinikker osv. da er det dere som gjør det mulig. Det er dere som møter meg, viser omsorg og utfører behandlingen. Dere gir medisiner, kommer med mat, rydder, skifter, tar blodprøver og blodtrykk. Dere ler med meg og hører på meg når jeg gråter. Dere står på, natt og dag og gjør tilværelsen som syk overlevelig. Takk! En ekstra personlig takk til sykepleierne på Sengepost for fordøyelses- og leversykdommer på Gastrosenteret på St.Olavs Hospital. For en gjeng!

lørdag 9. mai 2015

Min tarmhistorie. Hvis du ikke tåler tarmprat, ikke les.


Om UC fra nettsiden til Landsforeningen mot fordøyelsessykdommer (LMF)

Hva er Ulcerøs kolitt (UC) ? 
UC er en betennelsessykdom i mage-tarmkanlaen grunnet en forstyrrelse i immunforsvaret.
En kombinasjon av ytre faktorer og en genetisk disposisjon fører til at kroppens immunsystem reagerer unormalt og forårsaker betennelsen. 
Ulcerøs kolitt oppstår i  endetarmen (rektum) og nedre deler av tykktarmen (kolon), men sykdommen kan angripe hele tykktarmen.  

Betennelsen finnes først og fremst i tarmens slimhinne hvor det danner seg sår. 
Ulcerøs kolitt angriper sjelden tynntarmen, kun unntaksvis dens nederste del, ileum.  
De viktigste symptomene er magesmerter, diare, dårlig matlyst og vekttap. 
Andre komplikasjoner som kan oppstå er hudutslett, leddsmerter, øyebetennelse, samt utmattelse (fatigue).  UC er kronisk og varer livet ut. Ved hjelp av behandling kan de fleste oppnå kontroll med symptomene, og få lange perioder hvor betennelsen holdes i sjakk. http://www.lmfnorge.no/Diagnoser/IBD/Ulcerøs-kolitt

Jeg fikk diagnosen Ulcerøs kolitt høsten 2010 etter å ha vært plaget i mange år. 
Jeg har alltid slitt med en ømfintlig mage, men det ble mye magesmerter og forstoppelse sånn rundt 2006. Jeg hadde da flyttet til Trondheim og gikk til fastlegen som ikke fant noe spesielt. 
Legen var en veldig ubehagelig person (uten at jeg føler for å utdype dette her) og jeg skiftet til en dame. 
Hun undersøkte meg aldrig grundig, skyldte på stress og sendte meg til psykolog. Magen ble ikke bedre av det. 

Sommeren 2010 gikk jeg til legevakten med blod i avføringen. Legen som undersøkte meg sa det var hemoroider, og sa jeg skulle spise masse fiber og drikke masse vann. 
Magen ble absolutt ikke bedre av dette heller. Så jeg skiftet fastlege igjen. 

Ved første besøk høsten 2010, tok hun blodprøver, og jeg fikk ta avføringsprøver. Prøvene indikerte IBD, altså enten Morbus Crohns eller Ulcerøs kolitt og jeg ble sendt på coloskopi på St.Olavs Hospital. 
Der fikk jeg altså den endelige diagnosen og ble satt på Mezavant, predclysma (kortison i clysterform, i 4 uker) og pentasa stikkpiller. Mezavant og Pentasa har jeg stått på siden.

Symptomene bedret seg, og jeg sluttet å blø. I tiden etterpå var jeg i varierende form, men vissheten om at jeg hadde en konkret diagnose å vise til, at jeg ikke kunne bli stemplet som hypokonder hjalp veldig. 
Jeg fullførte videregående på hengende håret ettersom jeg hadde mye sykdomsfravær. Etter VGS startet jeg rett på universitetet. 
Jeg begynte på Allmenn litteraturvitenskap på NTNU. Jeg bet over litt for mange fag som jeg måtte droppe etterhvert, men jeg klarte å skrape sammen et årsstudium som jeg tengte å bygge videre til en bachelor. Men for vært semester ble det vanskeligere og vanskeligere, jeg måtte droppe fag, slet meg smerter og konsentrasjon.

Vinteren 2012 flyttet jeg til Helsinki som utvekslingsstudent. 
Det startet bra og jeg fikk til og med en jobb som oversetter. Men jeg ble fort veldig syk, og jeg klarte tilslutt bare å fullføre to fag (10 stp).
Legen der var veldig snill og omtenksom, og fulgte meg godt opp. Han satte meg på en 2 mnd kur med prednisolon og jeg ble sykemeldt de resterende to mnd jeg hadde igjen av jobben. Men jeg hadde deadliner å følge så jeg jobbet fra sengen. Formen bedret seg litt, men jeg fikk sterke bivirkninger av prednisolonen. Jeg ble rett og slett styggdeprimert av den. 

I begynnelsen av Juli 2012 flyttet jeg hjem til Norge, til min mor i Klæbu i påvente av hybel i byen. Men etter et par dager og en bursdagsmiddag ble jeg akkutt syk. 
Det kom fra begge ender samtidig, til det ikke var mer igjen og jeg lå bevisstløs på badegulvet. Mamma ringte ambulanse og jeg ble innlagt på St.Olavs. 
Pga symptomene og at jeg tidligere i juni hadde vært på ferie i Egypt ble jeg lagt i isolat. 
De fant imidlertid ingenting på prøvene, men jeg lå der i noen dager og ble behandlet for dehydrering, og da jeg tilslutt klarte å gå og spise selv ble jeg sendt hjem. 

Etter sykehusoppholdet begynte jeg sakte, men sikkert å bygge opp kreftene igjen. 
Men jeg innså at jeg var for syk til å jobbe eller studere. 
Så høsten 2012 oppsøkte jeg Nav og ble satt på AAP (arbeidsavklaringspenger). 
Jeg flyttet også inn i et bofelleskap med to kompiser i Trondheim. 
Jeg jobbet litt som vikar i en barnehage og fortsatte å oversette for firmaet jeg jobbet for i Helsinki som frilanser, men iløpet av høsten måtte jeg kutte ut begge deler da dette ble for mye. 

Våren 2013 begynte jeg å buldre (klatring uten sikring på lavere høyde) for alvor, jeg spiste godt og bygde meg opp en sterk og sunn kropp, men jeg slet fortsatt med smerter. 
Jeg fikk et 8 ukers behandlingsopplegg på smertesenteret ved St.Olavs som etterpå sendte meg videre til psykomotorisk fysioterapeut på DPS. 
Dette var revolusjonerende. Jeg må nok skrive et eget innlegg om dette en gang. 
Jeg gikk til psykomotorikeren i tja, omlag et og et halvt år tror jeg, før hun gikk ut i svangerskapspermisjon. 

Høsten 2013 flyttet jeg igjen til et nytt kollektiv med ei venninne. 
Jeg prøvde meg på 7.5 studiepoeng, men måtte gi opp ganske fort. 

I april 2014 fikk jeg et smerteanfall som ente med taxi til legevakten og tilslutt innleggelse, men siden de ikke hadde plass på gastroavdelinga fikk jeg rom på gynekologisk. 
Selv om de på gynekologisk hadde null peiling på IBD, og det var litt utfordrende å finne mat der jeg kunne spise, så var det den triveligste avdelinga jeg har ligget på hittil. 
På grunn av magesmertene (som gastrolegen påstår ikke er en del av symptombilde til UC) ble det tatt CT av magen, men ingenting nytt ble funnet. 
Da jeg hadde komt til kreftene igjen ble jeg sendt hjem. Og resten av våren var fin. 

9.Juni 2014 begynte jeg å blø fra tarmen. Fastlegen mistenkte anal fissur og vi aventet. 
Jeg ble raskt dårligere i form og alt av mat rant rett gjennom. 
Jeg ble redd for å spise og gikk ned i vekt. 
På ferie i Frankrike fikk jeg et kraftig smerteanfall som satte meg ut av spill hele dagen. 
Da jeg kom hjem ble jeg satt på prednisolonkur i 4 uker, men den hadde ingen effekt, jeg var like dårlig og blødde fortsatt mye. 
Jeg ble satt på predclysma i 4 uker med samme resultat. 
Jeg hadde iløpet av sommeren flyttet igjen, tilbake til mammas hus i Klæbu. 

September 2014 var det ny coloskopi. Den viste ingen spredning. 
I Oktober ble jeg plutselig dårligere. 
Min beste forklaring er at jeg fikk en akutt utmattelse. Jeg kastet også opp mye. 
Jeg var hos legevakt, og på fastlegekontoret hos en vikar som sendte meg gråtende hjem. Den kvelden etter å ha kastet opp, ringte jeg legevakten igjen og de sendte en taxi som hentet meg (da mamma var i Tromsø). Da ble det innleggelse på gastro. 
De fant ingenting galt og skjønte ikke helt hva som feilet meg. 
Da jeg ikke klarte å gå fordi jeg var så utmattet, mistenkte gastrolegen blodpropp og sendte meg til MR av hodet. Der fant de ingenting og jeg ble sendt hjem. 

Hele høsten 2014 var preget av mye sykdom og lange dager på sofan. 
Migreneanfallene ble hyppigere og værre, og kom to ganger i uken med hele pakka av sterk hodepine, lys og lydskyhet og oppkast. 
Men jeg hold det ut med imigran (migrenemedisin som tas ved anfall). 

Desember kom med mamma og leilighet i Trondheim. Men jeg endte opp med en ambulansetur og innleggelse på nevrologisk med kraftig migrene som måtte smertebehandles med morfinsprøyte. Jeg var dehydrert og ble behandlet for dette. Jeg ble satt på blodtrykkssenkende.Jeg hadde også forhøyede leververdier, men leveren så fin ut på ultralydene og verdiene har gått ned siden. 
Blodtrykksenkende tar jeg da hver dag for å forebygge migreneanfall. 

I januar fikk jeg da flyttet til Trondheim. Migreneanfallene har blitt sjeldnere og lettere etter den nye medisinen. 
I februar i år var jeg blitt så blodfattig at jeg fikk jern intravenøst (da IBD pasienter helst ikke skal ta jerntilskudd pga at det kan forverre tarmen). 
Etter noen uker merket jeg at jeg fikk litt av kreftene mine tilbake. 

Hvordan har jeg det nå? Jeg har ikke sluttet å blø etter at det begynte 9. juni i fjor. Jeg springer ofte på do, og blir der gjerne opp til to timer av gangen. Sommeren er i anmars og da ser alt litt lysere ut. 
Men jeg kan ikke si at jeg har blitt særlig mye friskere. 

Det var altså min tarmreise sålangt. Det ble jaggu et langt innlegg, men la gå. Jeg kommer til å skrive mer om hvordan hverdagen ser ut i kommende innlegg. 

Om noen har spørsmål om IBD, Ulcerøs kolitt, migrene, eller noe av det jeg tar opp her så kommenter gjerne så skal jeg forsøke å svare så godt jeg kan :) 



onsdag 6. mai 2015

Bli en blomst!

Sommeren har ankommet Trondheim! Denne aldeles vakre tirsdagen hvor man burde burde burde gjøre husarbeid og handle i butikker. Men på slike tidlige sommerdager da bør jeg ingenting. Jeg tok lunsjen i Gåsaparken med ei venninne og da hun dro, hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte slikke i meg all solen jeg kunne. Jeg lå der i gresset og hørte fuglene, kjente D-vitaminene strømme inn. Og den aller første barbeintturen over gress og stein er lykke! Jeg var utslitt etter en lang "1. mai helg" og hver muskel strittet imot å bevege seg. Men dette var energien jeg trengte og resten av dagen gikk som en dans :) Så jeg kan anbefale alle som er trøtte etter vinterdvale, søvnmangel, såre muskler, dårlig humør, you name it, å plante deres bare føtter godt ned i gresset og vende ansiktet opp mot solen. Prøv det du også!
Bli en blomst!


tirsdag 5. mai 2015

Velkommen hit!

Velkommen hit!

Dette er mitt første blogginnlegg noensinne og jeg merker det er bittelitt skummelt.
Men jeg blir sikkert bedre på dette etterhvert.

Litt om meg.

Jeg er 24 år og bor midt i Trondheim. Jeg har en kronisk sykdom som heter Ulcerøs kolitt som er en inflammatorisk tarmsykdom eller IBD (inflammatory bowel disease), som gjør at jeg har måttet droppe alt av utdanning og arbeid. Men jeg har rukket å ta en halv bachelor i Allmenn litteraturvitenskap på NTNU og jeg har tatt et fag på Universitetet i Helsinki. Her passer det vel å nevne at jeg er halvt finsk på mamma sin side.

Det jeg har lyst til å skrive om i denne bloggen er rett og slett hvordan det er å leve med en kronisk sykdom. Hvilke utfordringer det kan by på, og hva jeg har lært. Jeg ønsker å dele av min erfaring og tanker jeg har gjort meg om stort og smått her i livet som kansje noen der ute kan kjenne seg igjen i. Jeg har vært igjennom mye, og vil dele av kunnskapen livet har gitt meg så hvis det er spørsmål som dukker opp hos deg som leser dette er det bare å hive seg rundt og spørre. Ingen spørsmål er for dumme!

Navnet Lintu betyr fugl på finsk.

Sånn. Dette var altså en kort introduksjon. Snart vil jeg skrive litt mer om hva Ulcerøs kolitt og IBD er for noe og hvordan det kan påvirke hverdagen.