Søk i denne bloggen

tirsdag 30. juni 2015

Hverdag, striskjorta og Dagpost.

Rimelig sliten Lintu fikk sin tredje dose biologisk medisin i går. Og det er en liten arbeidsdag det.

Gastrosenteret
Ankomst kl.09.00.
Så er det samtaler med sykepleier, forbehandling med hydrokortison for å motvirke allergiske reaksjoner. Og så må man vente til den har kicka inn.

Så er det ut og inn av samtalerom med sykepleier og samtaler med leger.
Hverken legen eller jeg var videre impponert over symptomene som heller har forverret seg etterhvert med steroidnedtrappingen, og vil ha meg til oppfølgingssamtale om to uker. Jeg må si at jeg liker folka på Dagposten, de er hyggelige og veldig opptatt av god og tett oppfølging.
Fikk også resultatene på bloprøvene tatt i forrige uke. Alt så fint ut utenom Hb (blodprosent) som har sunket fra 12 (Normal verdi, halvannen uke siden) til 11.5, ikke altfor ille, men heller ikke noe godt tegn at den synker. Men, men får ta det som det kommer.

Så var det klart for medisinen. Som tar 2 timer å få inn.

Heldigvis kan jeg sove på "jobb".

Etter infusjonen må man være der til observasjon for å være sikker på at man ikke får noen reaksjoner.

Men jeg sov meg gjennom det også jeg.
Fikk tatt igjen søvnen som det ikke ble så mye av natten før, da jeg stort sett satt på do.

Jeg fikk dra kl.14.00 og så var det rett hjem med mamma til senga. Utrolig hvor trøtt og sliten man blir av den derre medusinen.

Nå er det bare å vente å se om den virker.
Dagen i dag har også vært ganske horisontal, og været har tilpasset seg med regn så det ikke føles kjipt å ligge inne.

torsdag 25. juni 2015

Søtpotetlapper

I går testa jeg ut en ny oppskrift som jeg har sett flere steder på det store internettet, og lagde søtpotetlapper.


Jeg er ikke typen til å følge oppskrifter slavisk. Tar alt på gefülen og krydrer med opsfaktor.
Men disse er ikke vanskelig å lage og man trenger ikke desilitermål og kjøkkevekt.

Jeg gjorde såhär:
- kokte opp en liten (ca 1 liters) kaserolle med søtpotet.(med olivenolje og en liten skvett vann).
- moste søtpoteten.
- blandet i 6 egg.
- hadde i en god dæsj ingefærpulver, kanel og gurkemeie.
- hadde i en liten dæsj salt.
- blande alt godt sammen

Så porsjonerte jeg slik at en lapp var ca 2 spiseskjeier røre.
Så stekte jeg dem på veldig lav varme i masse smør. Noen minutter på hver side. Må snus veldig forsiktig.
God indikasjon på at de kan snus 1. gang er når det er kommet en hinne på røra i panna.
Av denne røra ble det ca. 16 stk.

Voila!

Og her er det bare å bruke fantasien når det gjelder krydder.
Disse er gode, sunne, lett å lage og glutenfrie. De kan brukes istedet for brød under pålegg f.eks. eller bare som de er. Passer til det meste.

onsdag 24. juni 2015

Tips til rotekopper.

Hva gjør man når man er kronisk rotekopp?

Jo man planlegger og drømmer om den dagen man skal få alt i system, brette klærne, ha permer for alle papirer etc.
Det er vel ikke bare meg som har det slik?

Så blir det skippertak, og så er man kjempefornøyd og alt er strøkent.... I en uke. Så "plutselig" ligger klærne på gulvet igjen, og posten hoper seg opp i hauger på diverse benker og bord. For ikke å snakke om alle disse tingene som ikke har en bestemt kategori. Eller som man vil ha fremme, og ikke gidder å plassere tilbake i riktig skuff hver dag.

Jeg fant løsningen: Bokser!
Jeg kjøpte billige bokser på ikea, og puttet alt som var på stuebord/nattbord oppi dem. Vips, rot borte. Rot oppi boks. Det funker for meg! Da ser det penere ut, og det er mye lettere å flytte en boks med mange ting for å komme til med kluten, enn det er å flytte på mange ting i hauger.
Også kan man tegne på boksene da, og ha det gøy, få dem til å matche stilen i sitt hjem. Og hos meg er det farger og mønster i nydelig kaos som gjelder.



Fikk disse gule boksene av mamma. Gikk amok med tusj :)

torsdag 18. juni 2015

Hverdag, striskjorte og Nav

                               Jeg var på "jobb" i dag. Velkommen til byråkratiet!

Selvbetjeningsløsning= Internett!

Jeg har fått resept på næringsdrikk. Legen har sendt søknad til Helfo om refusjon så den blir på blå resept. Det er helt fantastisk bra!

Men....

Helfo sin behandlingstid er ca.8 uker.
Jeg må da legge ut for næringsdrikken frem til refusjon kommer. Det koster meg minimum 500 kr. i uka. Og for en som har minstesats arbeidsavlaringspenger, så har man jo selvsagt ikke noe til overs til slike ting. Så min saksbehandler som  jeg bare har godt å si om sålangt, anbefalte meg å søke sosialstønad til å dekke næringsdrikken.



Det kan man ikke gjøre på internett.





Særdeles "oppegående" person på "jobb".
Man må troppe opp på Nav-kontoret, plukke et sosialstønadsark fra stativet, og bruke et par timer på å fylle ut. skrive ut dokumentasjon, og kopiere kontrakter, kvitteringer etc... Godt jeg har mamma aka. "støttekontakt" aka, sjåfør aka. "støttehjerne" med meg.



Man skal være ganske så oppegående for å være syk og heldigvis har jeg noen år på baken (pun intended). Men det tok allikevel alle kreftene jeg hadde for dagen.












Byråkratiet er kronglete. Og føles som et endeløst maraton for hjernecellene som ganske fort stikker av. Da er det godt at det ihvertfall sitter flinke og vennlige mennesker bak skranken.

hæsjtægstereotypiskhæsjtægsaynomore.
Og at bildet på den typiske sosialhjelpsøker og byråkratmakta "ikke" blir stereoptypifisert. (Ja jeg brukte ordet stereotypifisert etter at alle hjernecellene mine stakk av tidligere i dag).




Heldigvis er ikke plakaten representativ på hvordan jeg føler meg møtt av menneskene i Nav.
















tirsdag 16. juni 2015

Hverdag, striskjorte og havrelefsa (nei vent, det er gluten i havre)

Løsningsorientert by day.... 
Mange lurer på hvordan jeg får tiden til å gå når jeg er hjemme og syk. Så nå skal jeg prøve så godt jeg kan å lage et bilde av hverdagen.
Jeg kan også herved bekrefte at jeg kjeder meg ikke mer enn folk som har jobb eller skole. Jeg har det ganske travelt med å administrere livet. Og planlegge og tilrettelegge for de dagene/ukene/mnd/timene/sekundene etc. når jeg ikke er i stand til å administrere noe som helst. Og hva med de dagene? Kjeder jeg meg? Jo, som alle andre kan jeg også kjede meg innimellom, men ofte når jeg ikke klarer å gjøre noe, så er jeg for sliten til å kjede meg også. Har liksom ikke overskudd til det da.

Dette er hverdagen jeg har nå, i et bittelite nøtteskall vel og merke.

Vokne kl.09.00 av vekkeklokka.
Konsentrere meg hardt for ikke å sovne igjen. Drikke vann og så to priser rett i leppa. Kjenne etter hvordan formen er. Som regel er jeg rimelig sliten om morgenen. Og må hvile meg en time eller to før jeg står opp. (Eller springe på do, og hvile etterpå).
Så står jeg opp og strekker og vrir på støle muskler og stive ledd. Før jeg tar med mobil og snus og legger ut på do-ekspedisjonen. På do, der er det ofte jeg står i fare for å kjede meg, men jeg har inredet badet med bøker, skrivesaker, og magnetpoesi på vaskemaskinen, og så hører jeg noen ganger på radio. Mange ideer blir klekket på ramma. På do kan jeg sitte i alt fra 10 minutter til 2 timer.

That's deep man.

Så står kjøkkenet for tur. Jeg tar en håndfull tabletter og kapsler, og skyller ned med en kopp chaga. Og krysser av på skjemaet (jeg elsker skjemaer) slik at jeg vet at jeg har tatt dem.  Og så må jeg få i meg mat. Noen ganger er ikke det like fristende, så da tar jeg en næringsdrikk. Fyller brettet med mat og drikke, og setter meg i sengen. Spiser/drikker frokosten min mens internett underholder meg. Sjekke epost, facebook and what not.

På mandag, onsdag og fredag kommer hjemmetjenesten. Det er helt nytt for meg, så jeg klarer ikke helt å gjøre noe konkret før de har vært innom og tatt oppvasken eller klesvasken. "Kommer hun samme som sist?" "Kommer de kl.13, eller 13.30.?" "Hvordan oppfører man seg når de er her, skal jeg sitte å snakke med dem, eller fortsette med mine ting"- Er tanker som holder meg gående til besøket er over. Veldig trivelige folk disse i hjemmetjenesten da, som tar de tyngste børene så jeg får plass til å leve litt.

Og så er det tid for lunsj.
Så må jeg hvile etter lunsj. Og så er det alt det som skulle/burde gjøres. Rydde, dusje, skrive eposter, ringe. Alltid noe som skal huskes. Huske å bestille reseptfornyelse av den og den medisinen, huske å spørre nav om noe, huske å sjekke om jeg har noen avtaler med en eller annen behandlende instans.
Huske å gå på apoteket. Huske hva jeg skulle ha der. Har jeg en avtale i dag? Eller en handletur? isåfall hvilken rekkefølge er den mest hensiktsmessige? Og ikke minst, huske å skrive ned det som skal huskes da. Og huske å lese det som skal huskes. Stakkars de som får meg som pasient når jeg blir 80.

(1 dotur? to dotur? 10 minutter? 1 time, hvem vet)

Middag. Hva skal jeg spise? Orker jeg å lage noe? Nå har jeg vært flink å brukt gode timer på å sitte på kjøkkenet å koke opp store porsjoner av alt. Så det er bare å varme opp.
Så kan det hende jeg får besøk, eller må ut å handle, eller jeg har et hekleprosjekt, skriveprosjekt, syprosjekt (alltid noe som ikke er ferdig). Hvis jeg har energi nok etter middagen. Kansje setter jeg på en film. Eller hører på musikk mens jeg skriver lister og skjemaer for avtaler, symptomer, bivirkninger, søknader som skal skrives, regelerk som skal leses, mat som skal handles, penger som skal inn og ut, budsjettere, folk som skal huskes osv... Hjernen min er godt fordelt på diverse lapper, notatboka som er med overalt og huskelapper på pc'n.

(1 dotur? 3 dotur? 5 minutter? 2 timer?)

Så vips er det kveld. Oi nå må jeg vist spise igjen.
Som regel har jeg vært ute av huset på et eller annet ærend, apotek, nav, lege, sykehus, butikk, fysio, og er sliten. Da er det godt å slappe av i sengen, med mat og film, eller musikk, eller et eller annet interessant på internett.
Så er det rapporten da. Skrive rapport fra dagen, hvor mange ganger var jeg på do idag? Hva har jeg spist? Hva har jeg gjort, og hvor sliten ble jeg? Hvilke symptomer har jeg hatt i dag? Muskelsmerter, magesmerter, oppblåsthet, forvirring, sjøgang, ("[...] a pirate life for me.") vibrerende kropp, hetetokter, kulde, hvordan var pulsen i dag, feber/ikke feber, etc. skrives ned i hjernen min. Sånn at jeg kan ta den med til legen. Eller så jeg vet hva jeg ikke skal spise i morgen, og for å holde oversikt over symptomer/bivrkninger og sammenhengen med medisindoser, aktivitet osv...

(3 dotur? 0 dotur? 7 minutter? 1.5 timer?)

Kveldsrutinen er å legge opp medisiner for neste dag, ta sovemedisinen når alarmen sier ifra kl.22.00.
Drikke en kopp chaga, og stelle seg for natta.

Noen dager skjer det ting, jeg klarer å administrere livet (hæsjtægmestringsfølelse). Andre dager, not so much....













Når natta kommer er det ingen som vet. Kansje sovner jeg 01.00 eller kansje jeg sovner 05.00 så det er liten vits i å legge seg under dyna og se i taket fordi nå sier klokka natt.

 (2 dotur?3 dotur?0 dotur? falsk alarm? 3 minutter? 2 timer?)

Noen ganger kommer inspirasjonen og tar meg, og jeg får gjort noe produktivt i de søvnløse timer, andre ganger har kroppen allerede sovnet og klarer ikke å gjøre ting, så da ser hodet på film eller serie. Hodet legger seg alltid sist, og mange ganger så blir hodet også distrahert av tarmen som er stresset, musklerne som verker, eller hjertet som dundrer febrilsk i kassa. Tarmen har også en ganske lunefull humor, og liker gjerne å melde sine rammebehov like før jeg sovner gjerne etter at jeg har ventet på søvnen i noen timer. Og når smertene melder seg gjelder det å komme med motangrep i form av, varmeflasker, smertestillende, SNUS, og underholdning. Men varmeflaska har fått ferie, fordi varmeflaske + steroider = sauna up in here.

Og så kommer søvnen da og den skal jeg ikke gå alt for detaljert innpå, for min drømmeverden er ikke for sarte sjeler. Men det er høyt aktivitetsnivå ihvertfall,  og jeg har blitt ganske vant til å være actionhelt i en triller.
Litt sånn: lever rolig, vanlig og intetsigende liv på dagen.... BAM så kommer natten og hun må ut å redde noen eller springe fra noen eller sloss mot noen, og det blir action, høy puls, nervepirrende situasjoner som hun på hengende håret kommer seg ut av... (hvilken film var det nå igjen?)

....."warrior" by night.
Neste dag, vokner jeg da, med litt sånn "jaha, hvor er jeg, hvem er, jeg hva faan var det jeg nettop gjorde?" Eventuelt " Damn det var kult, var det ingen som så det?" Så ikke rart at jeg er støl i beina, pulsen raser og hjertet dunker etter slik aktivitet.

Sånn, det var en liten titt i min hverdag. Og det kan kansje være lurt å nevne at i natt sov jeg fra 05.-09. Så resultatet er deretter. Jeg har lært å bare finne meg i å ikke alltid være den skarpeste kniven i skuffen, eller den største elefanten i kjøleskapet.







tirsdag 9. juni 2015

Næring til kropp og sjel. Blodpudding Lintustyle.

Jeg elsker Blodpudding. Og siden jeg er en blodfattig stakkar så ble det blodpudding til kveldsmat i går.

Men det er mye rart i mat som er ferdiglaga. Rosiner og alskens gryn som de må putte inn. Men tarmen min er kresen, og rynker fælt på nesen av merkelige klumper i mat. "Æsj, ekkelt, vil ikke ha sånn klump" sier den og spytter ut rosiner og gryn uten å tygge først. Barnslig tarm! Så da må jeg benytte meg av mine trønderske snusbakeskills.



Så da var det bare å sette i gang å demontere blodpuddingen. Plukke vekk alt tarmen ikke vil ha, og så bake blodpuddingen på nytt.
Men jeg synes det var rikitg så koselig å "bake litt" så jeg koste meg. og så blir det jo så godt!

redesign av blodpudding 
Jeg vet aldri hvordan morgendagen blir. Plutselig så ligger jeg der rett ut i sengen, og blir liggende hele dagen. Så da må jeg forberede meg godt, som å lage mat på forhånd som jeg kan varme opp de dagene jeg ikke klarer å ordne shit. Planlegging og gode stategier er nøkkelen til å mestre hverdagen,
Jeg har blitt vant til å forberede meg "i tilfelle alt".

Så i går klarte jeg da å kose meg på kjøkkenet. Sitte på rullatoren (den er virkelig allsidig den rullatoren),
og bake blodpudding. Og så lukter det så godt av hendene etterpå.

Sprøstekt blodpudding med sirup. Det er bra snacks det!

onsdag 3. juni 2015

Tilbake til virkeligheten

They see me rollin'
 Første natt i egen seng unnagjordt. Det var også noe å venne seg til. Etter tre uker med sterile omgivelser og elektrisk seng står nå hverdagen klar. Men jeg må vel ha blitt ganske tilpasningsdyktig etter så mange år med nomadeliv og uforutsigbarhet at etter en natt så er jeg tilpasset mitt eget hjem igjen. Og godt er det! Nå begynner en ny virkelighet. Jeg har blitt bestemor, til meg selv. Neida. Men rullatoren har funnet veien inn i gangen min. Bingo next?

Hvorfor rullator? 
Jo jeg nekter nemlig å være fange i mitt eget hjem, for ikke å nevne min egen kropp. Den har mistet muskler denne kroppen. Og sammen med bivirkninger fra medisiner og fortsatt lav Hb (blodprosent), så er det å forflytte egen kroppsvekt fra A til B ganske begrenset. Så da er det så godt at vi har en kommune som kommer og leverer slike hjelpemidler på døra, til utlåns, så lenge jeg måtte trenge, helt gratis. 

Jeg kommer vel til å få et blikk elle ti, når jeg ruller bortover gata. Men det er jeg ikke ukjent med fra før. Det eneste folk trenger å se er en ung dame som går. Et menneske som forflytter seg mer eller mindre på egenhånd. 

Jeg merker det mer og mer. Effekten av å ha en virkelighet som er uforutsigbar og en virkelighet jeg ikke har valgt selv. Den positive befriende effekten av å drite i bagateller. Bagateller om hva folk tenker når de ser meg med rullator, eller solbriller innendørs (på migrenedager). 

Det er mye fokus på kroppsfokuset nå om dagen, og før i tiden og fremtiden. Det er ikke bare fokus på kroppshysteriet, men det er fokus på fokuset på kroppshysteriet (see what I did there?). Slipper den biten jeg, selv om alderen tilsier at jeg er i målgruppen. Men mitt kroppsfokus handler stort sett om i hvilken grad kroppen fungerer eller ikke fungerer og hvordan jeg må tilpasse meg det. 

Så kan jeg nyte sommeren jeg også. Nå mangler det bare en pose kamferdrops, og så er jeg good to go! 

tirsdag 2. juni 2015

Syk eller Psyk?

Legenes merkelapper (merk de "fine" steroidpumpa kinnene mine)
Hei verden! Snart sees vi igjen forhåpentligvis.

Jeg har nå vært på sykehus i 3 uker. Og har gått gjennom en del både mentalt og fysisk.

Jeg har vært innlagt noen ganger før. Dette er min 5 innleggelse. Fra jeg fikk diagnosen Ulcerøs kolitt i 2010 og til nå har jeg ikke opplevd remisjon fra sykdommen. Jeg har gått fra steroidkur til steroidkur. Steroider er fint det, til akuttbehandling. Den fikser godt, og den fikser fort.
Men mønsteret er ikke å ta feil av:

Jeg kommer på legevakta med magesmerter, blir innlagt, får steroidkur, prøvene blir fine, og ingen tegn til bekymring på CT. Jeg blir sendt hjem igjen, med nedtrapping av steroider. Jeg føler meg ikke frisk, er sliten og tømt for alle krefter. Men dette kan de ikke gjøre noe med på sykehuset. Prøvene er jo fine, så det er bare å ta seg sammen og dra hjem.

"Vi ser at du har vært på DPS tidligere,.." "Du ser litt molefunken ut, kansje du er deprimert". "Man blir jo gjerne litt daff og slapp av å være mye sengeliggende". "Du må nok bare presse deg litt ekstra". "Vi tar en MR av hodet ditt". Dette har jeg fått høre av legene her på huset. Jeg prøver å få dem til å høre på meg. Steroidene fucker med hormonene og humøret mitt og jeg griner av den minste lille ting, så jeg får et klapp på skuldra. "Vi har forstått at du er litt engstelig, men vi kan ikke gjøre noe mer her nå, prøvene er fine de".

Dette er spesialister på fordøyelsessykdommer. De burde visst at det ikke bare er tykktarmen som lider av Ulcerøs kolitt. Å ha kronisk sykdom i kroppen, tar energi, mye energi. Steroidene de gir oss har bivirkninger. Mange bivirkninger.

Les om prednisolon (kortikosteroid) HER.

Legene har kansje blitt så vant til å pumpe oss fulle av steroider at de glemmer hvilke bivirkninger som følger med.


Så ja, jeg blir som regel sendt hjem med følelsen av at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare meg selv. Og hvor lenge det tar før jeg havner på legevakta igjen.

Denne gangen kom jeg, som nevnt tidligere, inn på legevakta med blodprosent på 5.1 og høy feber.
Da er det plutselig alvor. De diskuterer operasjon, sterkere legemidler og gir meg høyere steroiddoser enn jeg noen gang har fått. Intravenøst. Blødningen stopper og betennelsen roer seg litt, men prøvene er ikke bra nok og formen stagnerer lenge nok til at de tilslutt tar en ny skopi av tarmen. Da har betennelsen roet seg. Etter to uker på høydose steroider og biologiske medisiner.
" Du kan dra hjem i helga. Prøvene ser mye bedre ut og betennelsen er under kontroll. Vi starter nedtrapping av steroidene og så fortsetter du bare med de vanlige medisinene dine". Har vi ikke lært nå at det ikke er nok? Spurte jeg. Og da kom legen tilbake med beskjed om at vi prøver remsima allikevel.

Jeg prøver å forklare at selv om tarmen har roet seg, så henger ikke resten av kroppen med i svingene. Etter et år med aktiv betennelse, konstant blødende tarm og dalende blodprosent har jeg ikke klart å bygge eller vedlikeholde muskler.
Jeg har brukt opp det jeg har. De siste kreftene ble brukt på å gå inn på legevakta. Der sa det stopp og jeg datt og ble liggende. Jeg har gått tur omtrent hver eneste dag med rullator, men turene er korte og mesteparten av vekta holdes oppe av armene.

Blodårene bærer tydelig preg av mye steroider og sprekker lett hvis noen stikker.
Og jeg er fortsatt anemisk. Jeg trenger lang opptrening, mye hvile og hjelp til daglige gjøremål hjemme. Legene svarer med samme valsen som alltid "Vi høre at du har gått til psykolog, og at du kansje kan være deprimert". "No har du vært sengeliggende ganske læng, så nå er det viktig å komme seg opp i aktivitet."
Bitch please! Tenker jeg i mitt stille sind. Jeg går til jeg ikke klarer mer. Men legene ser jo ikke dette. De ser meg i 5 minutter når jeg ligger i senga.
Men etter at sykepleierne fortalte om hva de har sett ble de enige om at jeg skulle bli over helga.

Jeg har da brukt helga på å organisere hjemmehjelp, bestille rullator og gå. Små forsiktige skritt i gangene. Dagens luftetur med rullator. Og en tur i trappa som resulterte i at jeg måtte hjelpes av to stykker inn i sengen igjen da musklene sviktet. På toppen av alt kjører steroidene berg og dalbane med meg. Jeg får heteslag, høy puls, mani og gråter og ler om hverandre.

Så kom mandagen. Jeg gjorde meg klar for hjemreise. Nå var alt klart, jeg ville hjem og starte livet igjen.Men natt til mandag ble tarmen min stressa og jeg brukte noen timer på å fly på do. Og legene sa at nei, du er ikke utskrivingsklar. Kansje tirsdag.
Hadde jeg rett, eller hadde jeg rett? Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde stått på mitt? Hva hadde skjedd hvis jeg hadde stolt blindt på legene?

Sykepleierne gjorde jobben legen skulle ha gjort. De observerte meg når jeg gikk, snakket med meg. Hørte på erfaringene mine. Og nå har de klart å få legene til å forstå at jeg ikke later som. Så nå får jeg hjemmehjelp og oppfølging av fysioterapeut. Men jeg måtte nok en gang bevise hvor dårlig jeg er. Hadde ikke sykepleierne vært vitne til at jeg etter en tur i trappa plutselig ikke klarte å holde meg oppreist, hadde ikke legen trodd meg. Det gjør de nå, takket være sykepleierne som har ytret sin bekymring.

Kjære leger. Ikke la vær å se skogen for bare trær! Ikke sku hunden på hårene. Sku ikke en voksen kvinne på babyfjeset.
Snakk sammen! Hør på sykepleierne. De har endel faglig kompetanse nemlig.
Jeg har ikke vært deprimert på mange år. Steroidene gir meg bivirkninger som humørsvingninger og tårene er ikke så skumle som de ser ut som. Jeg er ikke engstelig. Det hadde dere visst hvis dere hadde sett lenger enn nesa i journalen.
Jeg vet hva det gjør med kroppen å være syk. Jeg har erfaring med det.
Jeg er ikke en tenåring som trenger motivasjon og et ekstra spark bak. Jeg er en voksen kvinne på 24 år som kan mye om sykdom fordi jeg holder meg oppdatert.
Og jeg er ikke lat. Jeg går jeg, til jeg detter.
Og kjære leger. Lytt til oss! Jeg er ikke alene med historien min desverre.
Jeg har hatt mine runder hos hjernekrympere, og det blir sikkert flere iløpet av livet. Jeg er tross alt et menneske, med et levd liv.
                                                        Men nå er jeg syk, ikke psyk!

Realiteten