Sjukehus.

Fikk nydelige blomster av V <3

Gamlemor på tur

Atter en gang er jeg her.

Jeg hadde et nyttårsforsett om å ikke bli innlagt i 2015, men jaja. Shit happens bokstavelig talt.










Jeg har jo gått og hanglet i snart et år nå. I April, etter jerninjeksjong ble formen og humøret litt bedre og jeg trodde det værste var over. Men det værste kom da. Jeg følte meg slappere enn slapp de siste to ukene, og siden jeg både hadde lav blodprosent og har gått på blodtrykkssenkende, så tenkte jeg at det hadde skylda. At jeg skulle ta meg en tur til fastlegen og få mere jern og kansje halvere BTmedisindosen.
Søndag var jeg ute hele dagen. Jeg gikk tur og hang i park med venner. Jeg kunne ikke annet enn å se på leken, men jeg var der. Men synet sviktet hele tiden og jeg var styggsvimmel. Men dette er jeg jo vant til, tenkte jeg. Bare litt jern så ordner det seg dette.

Så kom jeg hjem da. Og fikk frosten i meg. Så rett i seng med glodvarm varmeflaske, alle klær på. Så kom feberen, og så kom pulsen. Den var 150 og da ringte jeg legevakta. Klokken var passert tre om natta.

De sendte taxi og jeg var der på null komma nix.

5.1 i Hb (blodprosent)!

Anemi (for lav bldoprosent) er når Hb er under 12 for kvinner i min alder. Les mer om anemi: HER.

Så da var det innleggelse på Gastro da. Atter en gang... CT, gastroskopi, røntgen, colonoskopi og blodoverføring.

CT og colonoskopi viste kraftig betennelse som hadde spredd seg langt oppover. Så jeg har da siden mandag blitt pumpa full av antibiotika og steroider intravenøst. Alternativene var biologiske medisiner (remicade/remsima,) eller operasjon. og i dag kom meldingen:

Ikke operasjon denne gangen! Whoohooo!

Så jeg har fått min første dose remsima nå. Og håper det funker! Kryss fingre, tær og knær!

Det var noen kameler å svelge altså. Men det må jeg si, sykepleierne som jobber på avdelinga er fantastiske! De har så god til meg at jeg blir helt varm om hjertet. Legene kommer jo inn, slipper en bombe og går ut igjen. Og da kommer sykepleier inn. Tørker tårene mine, lytter til meg og svarer på alle mine underlige spørsmål.
Da jeg hadde gastroskopi var jeg livredd, det var første gangen for meg og tanken på å svelge en slange var skremmende og klaustrofobisk. Men da ble to sykepleiere med meg ned og inn på undersøkelsen og sørget for at jeg fikk såppas med greier i armen at jeg ikke husker noen ting av undersøkelsen.
Colonoskopien var JÆVLIG! der hadde jeg også følge med fra sykepleiernglene. Og etter en dose beroligende, smertestillende og bytte til barneskop gikk det da akkurat.

Og så passer de på meg som bestemødre når det gjelder maten. Jeg skal ihvertfall ikke gå ned noe i vekt her.

Så selv om det blir 17. mai i sjukesenga er jeg ved godt mot.

Man må jo se på det positive her. Altså jeg slipper å organisere min egen hverdag (spising, sengeskift, klesskift, rydding, vasking, soving, vokning) når jeg er her. Maten er faktisk ikke så ille som den kunne vært, og hvis jeg ikke vil ha det som serveres lager de noe annet.
Og jeg slipper bråket fra russefestinga i midtbyen!

Ja sykepleiere er engler. Har også vært en engel av en hjelpepleier her!

Venner og familie er også engler! Bror og svigersøster er ekstramamma. De har til og med vasket leiligheten min.
O, A og M har tatt seg tiden til å henge med meg her. Og V,  fantastiske snille V (sistah from anotha mistah) som handler det jeg trenger, og kommer blomster, boller, garn, litago og SNUS!
For det går MYE snus i skytteltrafikk mellom overleppa og dumpedåsa.

Tusen takk engler! Dere er uerstattelige!

Så skal gamlemor sove....