Tilbake til virkeligheten

They see me rollin'

 Første natt i egen seng unnagjordt. Det var også noe å venne seg til. Etter tre uker med sterile omgivelser og elektrisk seng står nå hverdagen klar. Men jeg må vel ha blitt ganske tilpasningsdyktig etter så mange år med nomadeliv og uforutsigbarhet at etter en natt så er jeg tilpasset mitt eget hjem igjen. Og godt er det! Nå begynner en ny virkelighet. Jeg har blitt bestemor, til meg selv. Neida. Men rullatoren har funnet veien inn i gangen min. Bingo next?

Hvorfor rullator? 

Jo jeg nekter nemlig å være fange i mitt eget hjem, for ikke å nevne min egen kropp. Den har mistet muskler denne kroppen. Og sammen med bivirkninger fra medisiner og fortsatt lav Hb (blodprosent), så er det å forflytte egen kroppsvekt fra A til B ganske begrenset. Så da er det så godt at vi har en kommune som kommer og leverer slike hjelpemidler på døra, til utlåns, så lenge jeg måtte trenge, helt gratis. 

Jeg kommer vel til å få et blikk elle ti, når jeg ruller bortover gata. Men det er jeg ikke ukjent med fra før. Det eneste folk trenger å se er en ung dame som går. Et menneske som forflytter seg mer eller mindre på egenhånd. 

Jeg merker det mer og mer. Effekten av å ha en virkelighet som er uforutsigbar og en virkelighet jeg ikke har valgt selv. Den positive befriende effekten av å drite i bagateller. Bagateller om hva folk tenker når de ser meg med rullator, eller solbriller innendørs (på migrenedager). 

Det er mye fokus på kroppsfokuset nå om dagen, og før i tiden og fremtiden. Det er ikke bare fokus på kroppshysteriet, men det er fokus på fokuset på kroppshysteriet (see what I did there?). Slipper den biten jeg, selv om alderen tilsier at jeg er i målgruppen. Men mitt kroppsfokus handler stort sett om i hvilken grad kroppen fungerer eller ikke fungerer og hvordan jeg må tilpasse meg det. 

Så kan jeg nyte sommeren jeg også. Nå mangler det bare en pose kamferdrops, og så er jeg good to go!